New Scientist har en artikkel om det å få smaken for amerikansk ekstremøl (link krever sikkert registrering).
Problemet er altså at vi ikke burde like veldig bittert øl, mens en liten gruppe unge menn i hettegensere likevel tropper opp for å drikke hele årets batch av Pliny the Younger på bare noen få timer. Diverse teorier fremsettes, fra tillært smak gjennom det at veldig bittert øl gjerne også er veldig sterkt, noe som er greit fordi man blir fortere full (og får i seg mer karbohydrater), til en sosiologisk forklaring om at bittert og sterkt øl også er mye dyrere, slik at vi kan demostrere finesse og god økonomi ved å drikke noe andre ikke vil ta seg råd til ikke akkurat troverdig for hjemmebryggere, vil jeg mene. Den forklaringen jeg liker best, er den halvt evolusjonsbiologiske om at mennesker både frykter og tiltrekkes av nye smaker (1: det kan være farlig, 2: det er en potensiell ny næringskilde), slik at ting som ligger mot grensen av det som virker tilrådelig å konsumere også trigger thrill-seeking-gleden i det å oppleve noe som ligner det farlige, men ikke er det. Bittert øl til liks med sterkt krydret mat er spennende, altså.
