Finn Berger
Moderator
Det fine med denne hobbyen er at man aldri blir hverken fornøyd eller utlært. I det siste har jeg blitt nokså opptatt av betydninga av detaljer som har med gjæren å gjøre - bl.a. det som har å gjøre med kvaliteten på den gjæren vi setter til å gjøre jobben for oss. Begrepet "vitalitet" er sjølsagt sentralt her, og med det også "vitalitetsstartere". Hvis noen stusser over begrepet "gjenoppfriskingsstarter" i overskrifta her, så er det - begrepet, altså, ikke fenomenet
- min egen oppfinnelse, og grunnen til at jeg har brukt det, er at jeg finner det nyttig å skille den ut som en egen kategori. Hvorfor vil forhåpentligvis framgå av det nedenstående.
Litt beskjedenhetsmarkering er på sin plass: Jeg bygger bare på hva jeg har raska sammen av kunnskap her og der, og om noen finner grunn til å sette spørsmålstegn ved noe her, er jeg både åpen for det og takknemlig. Jeg veit på ingen måte alt, men lider av skrivekløe - og litt sorg over ikke lenger å ha elever jeg kan plage med kunnskap de ikke har bedt om å få.
At jeg begynte på denne artikkelen, får jeg skylde på @dojonieu , som minte meg på Colin Kaminskys vitalitetsstarter.
Vi skal ikke bare ha nok gjær, dvs. et tilstrekkelig antall levende gjærceller, vi må også ha sunnest mulig gjær. Derfor er det nyttig å skjelne mellom viabilitet, som sier noe om det første, og vitalitet, som dreier seg om hvor godt rusta gjæren er til å gjøre den jobben vi skal sette den til å gjøre.
Ofte snakker vi om vitalitet som "gjærhelse". Og for å kunne kalle en gjær sunn, må den ha en sterk og elastisk cellemembran og gode lagre av membranråstoffer, energi i form av glykogen, og en del andre nødvendige stoffer. Mangler den noe av dette, må vi sørge for å tilføre det. Vi kunne kanskje si at vi må "restaurere" eller "gjenoppfriske" den.
Sjøl om vi har god gjær som vi kan bruke direkte, kan vi likevel gjøre en ekstra innsats for å "toppe formen" dens fram mot øyeblikket da vi tilsetter den. Det er nok den typen starter vi setter da, som gjerne kalles "vitalitetsstarter", mens gjenoppfriskingsarbeidet gjøres med en litt annen type starter. Nedenfor skal vi se på begge typer. Vi begynner med den siste typen.
Gjenoppfriskingsstartere
Før vi går nærmere inn på denne startertypen, er det viktig å gjøre det klart at ikke all gjær er i en slik tilstand at det er fornuftig å prøve å "restaurere" den. Gjær som har vært gjennom en tøff gjæringsprosess, har vært utsatt for mye stress, og stress kan føre til at gjæren har fått endret egenskapene sine. Stress kan være et resultat av at gjæren har måttet tåle høye konsentrasjoner av sukker og alkohol, eller at den har måttet takle dårlige forhold på andre måter, som under-/overpitching, høye/lave temperaturer, temperatursvingninger, og mangel på næringsstoffer. Kanskje kan det sies så enkelt som at vi bare bør gjenbruke gjær som har gått gjennom helt uproblematiske gjæringsforløp på normal tid med øl med moderat alkoholstyrke. (OG bør ha ligget under 1.060 sies det gjerne, mens noen mener det er litt for strengt.)
Dernest må vi se på hvor gammel gjæren er, for alder er viktig for gjærhelsa. Etter kortere eller lengre tid vil både viabilitet, altså andelen levende celler, og vitalitet i en gjærpopulasjon som er satt til lagring, begynne å synke. Det gjelder uansett hvor sunn en gjær er når vi kjøper den, setter den til side etter å ha formert den opp i en starter, eller høster den fra et brygg. Har aldringsprosessen gått langt nok, må vi innse at det er en så stor prosent døde celler i den gjærmassen vi har, at gjæren må dyrkes opp på nytt, altså at vi må ta noe av den og bygge opp en ny gjærbefolkning i en vanlig starter. Men om det ennå ikke er så dårlig stelt med den at vi må gjøre det, kan vi i stedet satse på å bygge opp igjen helsa til den gjæren vi har.
Når det er nødvendig å gjøre det, avhenger av flere forhold, både tilstanden til gjæren i utgangspunktet, hvor lenge den har vært lagret, og lagringsforholdene. Ikke minst det siste er viktig. Gjær skal lagres kaldt (i kjøleskap), og den skal bekyttes mot både oksygen og CO2. (Oksygen trigger bruk av energireserver, og CO2 er en stressfaktor.) Og det skal altså ikke gå for lang tid fra vi høsta den, eller dyrka den i en starter. Jo kortere tid det går før vi bruker den, jo bedre er det. Ideelt skal det ikke gå mer enn et par dager, men ellers er to uker ei grense som det er vanlig å oppgi. ( Merk at om vi snakker om bunnhøsting av gjæren etter at ølet er tappa opp, er det ikke høstingstidspunktet, men avslutninga av hovedgjæringa som tida skal regnes fra.) Går vi over denne grensa, bør vi overveie å friske opp igjen gjæren før vi bruker den.
Utgangspunktet er at vi har nok gjær, så hensikten med en gjenoppfrisking er ikke å øke antallet celler, sjøl om du alltid vil få en viss tilvekst. Hensikten er å få tilført gjæren viktige stoffer som den gradvis mister lagrene av under oppbevaring, og aller viktigst er det antakelig å få bygget opp glykogenlagrene. De er spesielt viktige både fordi det er dem gjæren lever av i lagringsperioden, og fordi den trenger dem til arbeidet med å syntetisere steroler og lipider (membranråstoffer) i startfasen av den gjæringsprosessen vi skal bruke den i.
Forholdet mellom mellom membranråstoffer og glykogenlagre ligner litt på spørsmålet om hva som kom først; høna eller egget. Gjæren trenger en god membran for å kunne ta opp næring, men samtidig trenger den energilagrene for å kunne syntetisere sterolene og lipidene som er råstoffer for oppbyggingen av membranen. Imidlertid: Så lenge membranen fungerer, sjøl om den ikke er i optimal stand, vil gjæren kunne legge seg opp glykogenlagre, mens den uten glykogenlagre vanskelig vil kunne syntetisere membranråstoffer.
En gjenoppfriskingsstarter setter vi på svakere vørter enn en vanlig starter - SG 1.020-1.025 - og vi tilfører ikke oksygen. Vi skaper da forhold der gjæren etter hvert vil begynne å bygge opp glykogenlagre. En slik starter må få gå helt ut. Vi får da bunnfelt en gjær med gode glykogenlagre som, når vi seinere gir den vørter med oksygen, vil kunne syntetisere membranråstoffer med enegi fra glykogenet.
En slik starter tar litt tid, og bør settes i alle fall tre dager før bryggedag. Har vi dårlig tid, kan en løsning være den framgangsmåten White og Zainasheff beskriver i boka Yeast, s.169-170. Da tilfører vi en liten dose (5% av slurryvolumet) sterk vørter (SG 1.080) til gjærslurrryen.Vi vil da få et lag øverst med levende gjær som tar til seg næring, og som etter å ha stått i ro 4 til 12 timer kan dekanteres av og brukes direkte i et godt oksygenert brygg. Dette er ikke noe White og Zainasheff anbefaler som "best practice", men det kan gjøres, sier de, hvis man er villig til å akseptere resultater som er "less than ideal".
Vitalitetsstartere
I de to startertypene vi nettopp nevnte, er det et poeng å ikke tilføre oksygen, fordi gjæren da vil bruke av glykogenlagrene. Men i den startertypen det er vanlig å kalle vitalitetsstarter, og som har som forutsetning at gjæren allerede er i god form og har gode glykogenlagre, skal det derimot tilføres oksygen, slik at gjæren både styrker cellemembranen og har fulle lagre av cellemembranråstoffer. Da skal det ikke være nødvendig å tilføre oksygen til vørteren i brygget. En slik starter er ment å brukes direkte til å få i gang gjæringsprosessen i et brygg raskt, og den sies også å sikre en effektiv gjæringsprosess og god modning og utgjæring.
En vitalitetsstarter av denne typen bør bare brukes når gjæren er innafor grensene for anbefalt direkte gjenbruk. Da vil den fremdeles ha gode lagre av glykogen, og det er en forutsetning for at en slik starter skal fungere etter hensikten.
En vitalitetsstarter er ikke stor, og den vil ikke gi noen særlig tilvekst av nye gjærceller. Du må altså ha nok gjær når du setter starteren, sjøl om tilhengerne av å bruke en slik starter ofte hevder at den gir så høy vitalitet til gjæren at du kan greie deg med mindre gjær.
Et eksempel på en slik starter er den som Colin Kaminsky anbefaler. Den består i å gi gjæren en liter 1.040-vørter, og å kjøre den på en magnetrører i fire til seks timer. Så heller du den rett i den nedkjølte vørteren i gjæringskaret, og du skal altså ikke gi oksygen. Siden jobben med å syntetisere steroler og lipider til cellemembranen allerede er gjort, vil den være klar til å starte å ete sukker og formere seg etter kort tid, så vi vil oppleve en kort "drøyefase" (lagtid). Kaminsky sier at du også vil oppleve kortere gjæringstid og bedre utgjæring. Dette skal også resultere i mer effektiv fjerning av usmaker ("modning").
En annen variant er "Shaken, Not Stirred" (SNS), som Denny Conn og Drew Beechum, som driver nettstedet og podcasten Experimental Brewing, har gått hardt inn for. Den består i at du lager en liter vanlig startervørter i en beholder med 3-4 ganger så stort volum - typisk en femliters erlenmeyerkolbe - og rister til nesten alt er skum. Så tilsetter du gjæren, lukker kolben med aluminiumsfolie/gjærlås, og setter den i ro. Dette gjør du dagen før du brygger, og så tilsetter du hele starteren til vørteren på bryggedagen. (Du kan også sette den på morgenen bryggedagen om gjæren du har er veldig frisk.) Du skal heller ikke med denne metoden oksygenere. Det skal altså være tilført nok oksygen gjennom ristinga i starten. Det siste virker tvilsomt, men Conn og Beechum sier at resultatet er overbevisende. En forklaring er antakelig at den gjæren de bruker, ikke er veldig utarmet på steroler og lipider i utgangspunktet. Er du usikker på det, kan Kaminskys metode synes sikrere, siden den tilfører oksygen kontinuerlig.
Ingen starter, én starter, eller to startere?
De fleste hjemmebryggere brygger kanskje uten noen gang å sette en starter av noe slag. Kjøper du nok ferskgjær eller tørrgjær som er innafor dato, skal du kunne bruke den direkte. Og mange setter nytt øl mer eller mindre rett på gjærkaka fra det brygget de nettopp har tappet opp.
Alt dette er greie praksiser. Bruker du tørrgjær skal du ikke engang oksygenere. Men - og det er et stort og viktig men - det er nødvendig å oksygenere om du bruker kjøpt ferskgjær eller nyhøsta gjær fra eget brygg. Og siden det er vanskelig - eller umulig - å få inn nok oksygen (= minimum 8ppm) uten å enten ha utstyr for å pumpe inn steril luft i vørteren eller tilsette rein oksygen, kan det å sette en vitalitetsstarter likevel være et alternativ - hvis en altså vil unngå å styre med sånt.
Gjær som du har gjenoppfriska i en slik starter vi beskrev ovenfor, stiller i samme klasse. Den krever at du oksygenerer - eller du kan sette en vitalitetsstarter for å sørge for at den har nok steroler og lipider. To startere, altså.
Et spørsmål melder seg til dette siste: Kunne en ikke like gjerne gitt den gjæren som skulle oppfriskes, oksygen kontinuerlig med en rører, eller eventuelt riste den med jevne mellomrom? Skulle ikke det sørge for at den ble utsyrt med fulle lagre av membranråstoffer.
Svaret er "kanskje", men hvis det er snakk om en gjær med lave glykogenlagre, er det usikkert hvor godt den vil være i stand til å syntetisere steroler og lipider. Og da er kanskje alternativet å i stedet ta en mindre mengde av denne gjæren, og så bygge opp en helt ny gjærmengde i en vanlig starter.
Det er i og for seg en helt grei løsning, bare med den ulempen at en trenger mer vørter - og DME koster penger. Og hvis poenget med å høste gjær er å unngå å måtte dyrke opp mye ny gjær, så slår en jo beina under seg sjøl på denne måten. Og om man gjenbruker gjær fordi man stoler på dem som sier at gjæren blir bedre når den har fått jobbe seg gjennom et par brygg, blir det jo også meningsløst å ikke bruke den.
Så det er en del valg man må ta. Men vil man brygge det best mulige ølet, er det ingen vei utenom å sikre seg at man starter brygget med best mulig gjær.
- min egen oppfinnelse, og grunnen til at jeg har brukt det, er at jeg finner det nyttig å skille den ut som en egen kategori. Hvorfor vil forhåpentligvis framgå av det nedenstående.Litt beskjedenhetsmarkering er på sin plass: Jeg bygger bare på hva jeg har raska sammen av kunnskap her og der, og om noen finner grunn til å sette spørsmålstegn ved noe her, er jeg både åpen for det og takknemlig. Jeg veit på ingen måte alt, men lider av skrivekløe - og litt sorg over ikke lenger å ha elever jeg kan plage med kunnskap de ikke har bedt om å få.
At jeg begynte på denne artikkelen, får jeg skylde på @dojonieu , som minte meg på Colin Kaminskys vitalitetsstarter
. Vi skal ikke bare ha nok gjær, dvs. et tilstrekkelig antall levende gjærceller, vi må også ha sunnest mulig gjær. Derfor er det nyttig å skjelne mellom viabilitet, som sier noe om det første, og vitalitet, som dreier seg om hvor godt rusta gjæren er til å gjøre den jobben vi skal sette den til å gjøre.
Ofte snakker vi om vitalitet som "gjærhelse". Og for å kunne kalle en gjær sunn, må den ha en sterk og elastisk cellemembran og gode lagre av membranråstoffer, energi i form av glykogen, og en del andre nødvendige stoffer. Mangler den noe av dette, må vi sørge for å tilføre det. Vi kunne kanskje si at vi må "restaurere" eller "gjenoppfriske" den.
Sjøl om vi har god gjær som vi kan bruke direkte, kan vi likevel gjøre en ekstra innsats for å "toppe formen" dens fram mot øyeblikket da vi tilsetter den. Det er nok den typen starter vi setter da, som gjerne kalles "vitalitetsstarter", mens gjenoppfriskingsarbeidet gjøres med en litt annen type starter. Nedenfor skal vi se på begge typer. Vi begynner med den siste typen.
Gjenoppfriskingsstartere
Før vi går nærmere inn på denne startertypen, er det viktig å gjøre det klart at ikke all gjær er i en slik tilstand at det er fornuftig å prøve å "restaurere" den. Gjær som har vært gjennom en tøff gjæringsprosess, har vært utsatt for mye stress, og stress kan føre til at gjæren har fått endret egenskapene sine. Stress kan være et resultat av at gjæren har måttet tåle høye konsentrasjoner av sukker og alkohol, eller at den har måttet takle dårlige forhold på andre måter, som under-/overpitching, høye/lave temperaturer, temperatursvingninger, og mangel på næringsstoffer. Kanskje kan det sies så enkelt som at vi bare bør gjenbruke gjær som har gått gjennom helt uproblematiske gjæringsforløp på normal tid med øl med moderat alkoholstyrke. (OG bør ha ligget under 1.060 sies det gjerne, mens noen mener det er litt for strengt.)
Dernest må vi se på hvor gammel gjæren er, for alder er viktig for gjærhelsa. Etter kortere eller lengre tid vil både viabilitet, altså andelen levende celler, og vitalitet i en gjærpopulasjon som er satt til lagring, begynne å synke. Det gjelder uansett hvor sunn en gjær er når vi kjøper den, setter den til side etter å ha formert den opp i en starter, eller høster den fra et brygg. Har aldringsprosessen gått langt nok, må vi innse at det er en så stor prosent døde celler i den gjærmassen vi har, at gjæren må dyrkes opp på nytt, altså at vi må ta noe av den og bygge opp en ny gjærbefolkning i en vanlig starter. Men om det ennå ikke er så dårlig stelt med den at vi må gjøre det, kan vi i stedet satse på å bygge opp igjen helsa til den gjæren vi har.
Når det er nødvendig å gjøre det, avhenger av flere forhold, både tilstanden til gjæren i utgangspunktet, hvor lenge den har vært lagret, og lagringsforholdene. Ikke minst det siste er viktig. Gjær skal lagres kaldt (i kjøleskap), og den skal bekyttes mot både oksygen og CO2. (Oksygen trigger bruk av energireserver, og CO2 er en stressfaktor.) Og det skal altså ikke gå for lang tid fra vi høsta den, eller dyrka den i en starter. Jo kortere tid det går før vi bruker den, jo bedre er det. Ideelt skal det ikke gå mer enn et par dager, men ellers er to uker ei grense som det er vanlig å oppgi. ( Merk at om vi snakker om bunnhøsting av gjæren etter at ølet er tappa opp, er det ikke høstingstidspunktet, men avslutninga av hovedgjæringa som tida skal regnes fra.) Går vi over denne grensa, bør vi overveie å friske opp igjen gjæren før vi bruker den.
Utgangspunktet er at vi har nok gjær, så hensikten med en gjenoppfrisking er ikke å øke antallet celler, sjøl om du alltid vil få en viss tilvekst. Hensikten er å få tilført gjæren viktige stoffer som den gradvis mister lagrene av under oppbevaring, og aller viktigst er det antakelig å få bygget opp glykogenlagrene. De er spesielt viktige både fordi det er dem gjæren lever av i lagringsperioden, og fordi den trenger dem til arbeidet med å syntetisere steroler og lipider (membranråstoffer) i startfasen av den gjæringsprosessen vi skal bruke den i.
Forholdet mellom mellom membranråstoffer og glykogenlagre ligner litt på spørsmålet om hva som kom først; høna eller egget. Gjæren trenger en god membran for å kunne ta opp næring, men samtidig trenger den energilagrene for å kunne syntetisere sterolene og lipidene som er råstoffer for oppbyggingen av membranen. Imidlertid: Så lenge membranen fungerer, sjøl om den ikke er i optimal stand, vil gjæren kunne legge seg opp glykogenlagre, mens den uten glykogenlagre vanskelig vil kunne syntetisere membranråstoffer.
En gjenoppfriskingsstarter setter vi på svakere vørter enn en vanlig starter - SG 1.020-1.025 - og vi tilfører ikke oksygen. Vi skaper da forhold der gjæren etter hvert vil begynne å bygge opp glykogenlagre. En slik starter må få gå helt ut. Vi får da bunnfelt en gjær med gode glykogenlagre som, når vi seinere gir den vørter med oksygen, vil kunne syntetisere membranråstoffer med enegi fra glykogenet.
En slik starter tar litt tid, og bør settes i alle fall tre dager før bryggedag. Har vi dårlig tid, kan en løsning være den framgangsmåten White og Zainasheff beskriver i boka Yeast, s.169-170. Da tilfører vi en liten dose (5% av slurryvolumet) sterk vørter (SG 1.080) til gjærslurrryen.Vi vil da få et lag øverst med levende gjær som tar til seg næring, og som etter å ha stått i ro 4 til 12 timer kan dekanteres av og brukes direkte i et godt oksygenert brygg. Dette er ikke noe White og Zainasheff anbefaler som "best practice", men det kan gjøres, sier de, hvis man er villig til å akseptere resultater som er "less than ideal".
Vitalitetsstartere
I de to startertypene vi nettopp nevnte, er det et poeng å ikke tilføre oksygen, fordi gjæren da vil bruke av glykogenlagrene. Men i den startertypen det er vanlig å kalle vitalitetsstarter, og som har som forutsetning at gjæren allerede er i god form og har gode glykogenlagre, skal det derimot tilføres oksygen, slik at gjæren både styrker cellemembranen og har fulle lagre av cellemembranråstoffer. Da skal det ikke være nødvendig å tilføre oksygen til vørteren i brygget. En slik starter er ment å brukes direkte til å få i gang gjæringsprosessen i et brygg raskt, og den sies også å sikre en effektiv gjæringsprosess og god modning og utgjæring.
En vitalitetsstarter av denne typen bør bare brukes når gjæren er innafor grensene for anbefalt direkte gjenbruk. Da vil den fremdeles ha gode lagre av glykogen, og det er en forutsetning for at en slik starter skal fungere etter hensikten.
En vitalitetsstarter er ikke stor, og den vil ikke gi noen særlig tilvekst av nye gjærceller. Du må altså ha nok gjær når du setter starteren, sjøl om tilhengerne av å bruke en slik starter ofte hevder at den gir så høy vitalitet til gjæren at du kan greie deg med mindre gjær.
Et eksempel på en slik starter er den som Colin Kaminsky anbefaler. Den består i å gi gjæren en liter 1.040-vørter, og å kjøre den på en magnetrører i fire til seks timer. Så heller du den rett i den nedkjølte vørteren i gjæringskaret, og du skal altså ikke gi oksygen. Siden jobben med å syntetisere steroler og lipider til cellemembranen allerede er gjort, vil den være klar til å starte å ete sukker og formere seg etter kort tid, så vi vil oppleve en kort "drøyefase" (lagtid). Kaminsky sier at du også vil oppleve kortere gjæringstid og bedre utgjæring. Dette skal også resultere i mer effektiv fjerning av usmaker ("modning").
En annen variant er "Shaken, Not Stirred" (SNS), som Denny Conn og Drew Beechum, som driver nettstedet og podcasten Experimental Brewing, har gått hardt inn for. Den består i at du lager en liter vanlig startervørter i en beholder med 3-4 ganger så stort volum - typisk en femliters erlenmeyerkolbe - og rister til nesten alt er skum. Så tilsetter du gjæren, lukker kolben med aluminiumsfolie/gjærlås, og setter den i ro. Dette gjør du dagen før du brygger, og så tilsetter du hele starteren til vørteren på bryggedagen. (Du kan også sette den på morgenen bryggedagen om gjæren du har er veldig frisk.) Du skal heller ikke med denne metoden oksygenere. Det skal altså være tilført nok oksygen gjennom ristinga i starten. Det siste virker tvilsomt, men Conn og Beechum sier at resultatet er overbevisende. En forklaring er antakelig at den gjæren de bruker, ikke er veldig utarmet på steroler og lipider i utgangspunktet. Er du usikker på det, kan Kaminskys metode synes sikrere, siden den tilfører oksygen kontinuerlig.
Ingen starter, én starter, eller to startere?
De fleste hjemmebryggere brygger kanskje uten noen gang å sette en starter av noe slag. Kjøper du nok ferskgjær eller tørrgjær som er innafor dato, skal du kunne bruke den direkte. Og mange setter nytt øl mer eller mindre rett på gjærkaka fra det brygget de nettopp har tappet opp.
Alt dette er greie praksiser. Bruker du tørrgjær skal du ikke engang oksygenere. Men - og det er et stort og viktig men - det er nødvendig å oksygenere om du bruker kjøpt ferskgjær eller nyhøsta gjær fra eget brygg. Og siden det er vanskelig - eller umulig - å få inn nok oksygen (= minimum 8ppm) uten å enten ha utstyr for å pumpe inn steril luft i vørteren eller tilsette rein oksygen, kan det å sette en vitalitetsstarter likevel være et alternativ - hvis en altså vil unngå å styre med sånt.
Gjær som du har gjenoppfriska i en slik starter vi beskrev ovenfor, stiller i samme klasse. Den krever at du oksygenerer - eller du kan sette en vitalitetsstarter for å sørge for at den har nok steroler og lipider. To startere, altså.
Et spørsmål melder seg til dette siste: Kunne en ikke like gjerne gitt den gjæren som skulle oppfriskes, oksygen kontinuerlig med en rører, eller eventuelt riste den med jevne mellomrom? Skulle ikke det sørge for at den ble utsyrt med fulle lagre av membranråstoffer.
Svaret er "kanskje", men hvis det er snakk om en gjær med lave glykogenlagre, er det usikkert hvor godt den vil være i stand til å syntetisere steroler og lipider. Og da er kanskje alternativet å i stedet ta en mindre mengde av denne gjæren, og så bygge opp en helt ny gjærmengde i en vanlig starter.
Det er i og for seg en helt grei løsning, bare med den ulempen at en trenger mer vørter - og DME koster penger. Og hvis poenget med å høste gjær er å unngå å måtte dyrke opp mye ny gjær, så slår en jo beina under seg sjøl på denne måten. Og om man gjenbruker gjær fordi man stoler på dem som sier at gjæren blir bedre når den har fått jobbe seg gjennom et par brygg, blir det jo også meningsløst å ikke bruke den.
Så det er en del valg man må ta. Men vil man brygge det best mulige ølet, er det ingen vei utenom å sikre seg at man starter brygget med best mulig gjær.
Sist redigert:
