Skal jeg være ærlig, så liker jeg min egen versjon bedre enn originalen. Den viktige forskjellen tror jeg var gjæren; jeg brukte wlp 013 (som er gjæren fra IPA-klassikeren Worthington White Shield) i stedet for wyeast 1318. Meska på 65 + 72. Det er absolutt ikke tynt, synes jeg - men det er jo IPA-bittert. 150 ppm sulfat og 60 ppm klorid.
Jeg tenker jeg setter engelsk IPA på lista nå. Alt som skal til i forhold til Bygdeoriginal-konseptet er vel å bytte ut pilsnermaltet med Maris Otter. Tyske humler har vært brukt i engelsk øl, og blir ikke så galt. Men om det skal tørrhumles må det nok engelske humler til. Men jeg er ikke så sikker på den tørrhumlinga. Historisk blei jo ikke dette ølet drukket ferskt, så den effekten vi er ute etter amerikanske IPAer, har vel ikke noe med den historiske engelske IPAen å gjøre. Tørrhumlinga blei gjort for å konservere ølet.
Så det er jo et stilspørsmål: Må egentlig en engelsk IPA tørrhumles?