En reiseberetning og et spørsmål
Jeg hadde nylig gleden av å være på reise i Bayern en ukes tid. Jeg reiste gjennom Donaudalen, nordover gjennom Augsburg og München, og så via Hallertau og Spalt før turen endte i Nürnberg.
Foruten å besøke borgruiner, klostre og barokkirker, benyttet jeg rimeligvis anledningen til et nitid studie av den sydtyske ølkulturen. Samvittighetsfullt smakte jeg meg gjennom krus etter glass etter seidel med øl, og gjorde meg opp noen refleksjoner over det jeg smakte. Her er noen av mine konklusjoner og dessuten ett spørsmål.
Sydtysk øl kommer stort sett i tre sorter, lys og litt mørkere lager, samt hveteøl. Det finnes sikkert mange lokale spesialiteter utover dette, men de fleste steder der jeg var, var dette alternativene du fikk å velge mellom i tillegg til at man noen ganger også kunne få ølen naturtrüb ufiltrert.
Etter min vurdering, fant jeg ikke de helt store smaksvariasjonene i hveteølet, og den litt mørkere lageren oppfattet jeg grovt sagt bare som en ganske vanlig lager med et bitte lite innslag av karamelsødme. Det var blant de lyse lagerne at regionens øl fremviste sine fineste kvaliteter og største variasjoner, synes jeg.
De beste sydtyske lagerne må utvilsomt være blandt verdens aller, aller beste. Og selv om det finnes et og annet merke som ikke var noe særlig å skrive hjem om, må jeg si at jeg ble imponert over den gjennomgående meget høye standarden på det jeg kom over. 75% av all lageren jeg smakte var i virkelig toppklasse.
Når det er sagt, må jeg også legge til at når jeg sammenlignet de forskjellige øltypene i dette øvre sjiktet, så synes jeg variasjonene i smak og aroma var relativ små. Sydtysk lager har virkelig en bestem stil som det er tydelig at mer eller mindre alle produsentene etterstreber. Og det er jo for så vidt greit, all den tid de tydeligvis har greid å perfeksjonere denne stilen til fullkommenhet.
Noen bryggerier utmerket seg dog med ekstra godt øl, etter min fattige evne vurdert, og jeg vil da særlig fremheve Zwiefalten Klosterbraü, Andechser Klosterbraü, Spalter Stadtbrauerei og Neumarkter Lammsbräu, som mine foreløpige favoritter. Her må jeg få presisere at jeg neppe greide å smake meg igjennom mer enn et tyvetalls av Bayerns drøye 1400 bryggerier.
Det som tydeligst gir den sydtyske lagerølen en individuell karakter, synes jeg, er die Würzigkeit altså humlekrydringen. På sitt beste, er sydtyske øl simpelthen himmelsk humlet. Det smaker lett bittert, friskt, aromatisk og blomstret på samme tid. Grønt gull!
Det jeg bet meg særlig merke i når det gjaldt humlekarakteren i en del av disse ølene, var at man opplevde en nærmest sømløs overgang mellom bitter-, smaks- og aromahumlen. I mine egne øl har jeg opplevd at bitterhumlen deiser ned som en bitter bombe bakerst ganen, mens aromahumlen fester seg som klesklype foran i nesen. Her var det som om én eneste grønn bue av humle hvelvet seg gjennom hele munnhulen for så å bli hengende i ganen som et petter pansk stjernedryss av forfriskning. Tankene gikk hen til kuppelen i Petersdomen, eller noe i den dur.
Nå er mitt spørsmål om det er noen av dere proffene her på forumet som, i den grad min smaksbeskrivelse i det hele tatt oppleves som meningsfull, kan gi meg noen hint om hvordan man klarer å få frem en så perfekt, og jevnt dosert overgang mellom bitter-, smaks- og aromahumle?
Jeg har en spesiell interesse av å få noen gode svar på dette spørsmålet ettersom jeg nå sitter på noen ganske store humlesekker som jeg kunne ha lyst til å få bukt med. Tilfeldighetene hadde det slik at det var humleinnhøstning akkurat i de dagene da jeg kjørte gjennom Spalt og Hallertau. Jeg stakk derfor innom to forskjellige gårder der både husfolk og leiearbeidere var i full sving med å få humlen renset og inn i låven til tørk, og da jeg spurte om jeg kunne få kjøpe litt til eget bruk, støtte jeg bare på lutter velvilje. Ved bruk av min kones og mitt eget putevar som emballasje, endte jeg så opp med ett kilo Hallertauer Mittelfrüh og ett kilo Spalt Spalter skuflet rett ut ifra tørkeskapet på låven. Jeg måtte ut med henholdsvis 5 og 7 Euro for hvert kilo, men det var det verdt.
Jeg konkluderer med at jeg trygt kan anbefale sydtysk øl. Men hvordan er den egentlig humlet?
Jeg hadde nylig gleden av å være på reise i Bayern en ukes tid. Jeg reiste gjennom Donaudalen, nordover gjennom Augsburg og München, og så via Hallertau og Spalt før turen endte i Nürnberg.
Foruten å besøke borgruiner, klostre og barokkirker, benyttet jeg rimeligvis anledningen til et nitid studie av den sydtyske ølkulturen. Samvittighetsfullt smakte jeg meg gjennom krus etter glass etter seidel med øl, og gjorde meg opp noen refleksjoner over det jeg smakte. Her er noen av mine konklusjoner og dessuten ett spørsmål.
Sydtysk øl kommer stort sett i tre sorter, lys og litt mørkere lager, samt hveteøl. Det finnes sikkert mange lokale spesialiteter utover dette, men de fleste steder der jeg var, var dette alternativene du fikk å velge mellom i tillegg til at man noen ganger også kunne få ølen naturtrüb ufiltrert.
Etter min vurdering, fant jeg ikke de helt store smaksvariasjonene i hveteølet, og den litt mørkere lageren oppfattet jeg grovt sagt bare som en ganske vanlig lager med et bitte lite innslag av karamelsødme. Det var blant de lyse lagerne at regionens øl fremviste sine fineste kvaliteter og største variasjoner, synes jeg.
De beste sydtyske lagerne må utvilsomt være blandt verdens aller, aller beste. Og selv om det finnes et og annet merke som ikke var noe særlig å skrive hjem om, må jeg si at jeg ble imponert over den gjennomgående meget høye standarden på det jeg kom over. 75% av all lageren jeg smakte var i virkelig toppklasse.
Når det er sagt, må jeg også legge til at når jeg sammenlignet de forskjellige øltypene i dette øvre sjiktet, så synes jeg variasjonene i smak og aroma var relativ små. Sydtysk lager har virkelig en bestem stil som det er tydelig at mer eller mindre alle produsentene etterstreber. Og det er jo for så vidt greit, all den tid de tydeligvis har greid å perfeksjonere denne stilen til fullkommenhet.
Noen bryggerier utmerket seg dog med ekstra godt øl, etter min fattige evne vurdert, og jeg vil da særlig fremheve Zwiefalten Klosterbraü, Andechser Klosterbraü, Spalter Stadtbrauerei og Neumarkter Lammsbräu, som mine foreløpige favoritter. Her må jeg få presisere at jeg neppe greide å smake meg igjennom mer enn et tyvetalls av Bayerns drøye 1400 bryggerier.
Det som tydeligst gir den sydtyske lagerølen en individuell karakter, synes jeg, er die Würzigkeit altså humlekrydringen. På sitt beste, er sydtyske øl simpelthen himmelsk humlet. Det smaker lett bittert, friskt, aromatisk og blomstret på samme tid. Grønt gull!
Det jeg bet meg særlig merke i når det gjaldt humlekarakteren i en del av disse ølene, var at man opplevde en nærmest sømløs overgang mellom bitter-, smaks- og aromahumlen. I mine egne øl har jeg opplevd at bitterhumlen deiser ned som en bitter bombe bakerst ganen, mens aromahumlen fester seg som klesklype foran i nesen. Her var det som om én eneste grønn bue av humle hvelvet seg gjennom hele munnhulen for så å bli hengende i ganen som et petter pansk stjernedryss av forfriskning. Tankene gikk hen til kuppelen i Petersdomen, eller noe i den dur.
Nå er mitt spørsmål om det er noen av dere proffene her på forumet som, i den grad min smaksbeskrivelse i det hele tatt oppleves som meningsfull, kan gi meg noen hint om hvordan man klarer å få frem en så perfekt, og jevnt dosert overgang mellom bitter-, smaks- og aromahumle?
Jeg har en spesiell interesse av å få noen gode svar på dette spørsmålet ettersom jeg nå sitter på noen ganske store humlesekker som jeg kunne ha lyst til å få bukt med. Tilfeldighetene hadde det slik at det var humleinnhøstning akkurat i de dagene da jeg kjørte gjennom Spalt og Hallertau. Jeg stakk derfor innom to forskjellige gårder der både husfolk og leiearbeidere var i full sving med å få humlen renset og inn i låven til tørk, og da jeg spurte om jeg kunne få kjøpe litt til eget bruk, støtte jeg bare på lutter velvilje. Ved bruk av min kones og mitt eget putevar som emballasje, endte jeg så opp med ett kilo Hallertauer Mittelfrüh og ett kilo Spalt Spalter skuflet rett ut ifra tørkeskapet på låven. Jeg måtte ut med henholdsvis 5 og 7 Euro for hvert kilo, men det var det verdt.
Jeg konkluderer med at jeg trygt kan anbefale sydtysk øl. Men hvordan er den egentlig humlet?
