Sammenheng mellom målt OG og beregnet utbytte

[Mick]

Hei, når vi brygger med vårt system (40 L BIAB) tar vi utgangspunkt i ett "erfart" utbytte for å beregne hvor mye malt og vann vi trenger for å treffe ønskelig OG. Tidligere har vi benyttet ett utbytte 67% da dette er gjennomsnitt for alle våre batcher. Etter 10 batcher med vårt system har vi imidlertid funnet ut det finnes en tilsynelatende sammenheng mellom målt OG og beregnet utbytte (se vedlegg/bilde; en relativt overbevisende negativ korrelasjon mellom OG og utbytte). Dette medfører at når vi bruker ett konstant utbytte-tall (uavhengig av OG) resulterer det i at OG blir for høy når OG er lav, og omvendt.

Er det andre som har erfart det samme? Bruker dere evt. observerte data for å hensynta sammenhengen mellom ønsket OG og utbytte en legger til grunn for beregninger av malt- og vann-mengder. Og hvorfor er det slik? Intuitivt tenker jeg at sammenhengen virker fornuftig men er ikke sikker på forklaringen. Mulig at utbytte vil øke med økende sukkerkonsentrasjon-gradient (dvs. forskjellen mellom sukkerkonsentrasjon i vann og malt) hvis en slik gradient er den drivende kraften til reaksjonen (få sukker fra malt over til vannfasen)?

Må presisere at forutsigbarheten til systemet er hovedmålet - og ikke høyest mulig utbytte.

 

[Tollefsen]

¨Det er forholdet mellom liter vann og kilo malt som forårsaker dette. Jo flere kilo malt i kjelen, dess flere sukkerstoffer skal løses opp i tilnærmet samme vannmengde. Da ser jeg vekk fra at med et ekstra kilo så må man bruke litt mer vann for å oppnå samme preboil volum. Særlig uten skylling, men også med, vil man oppnå likevekt mellom sukkerinnhold i malt og vann tidligere i en tyngre vørter. Konsekvensen av dette er mer uoppløst sukker pr kg malt og derfor lavere effektivitet.

Slik jeg ser det er det i alle fall to innfallsvinkler til beregningene for oppskrifter.

Den ene er å prøve å holde effektiviteten stabil. Dvs å justere mengden skyllevann opp for å kompensere for de ekstra sukkerstoffene som skal løses. Dette kan man gjøre enten med tettere mesk eller ved å øke preboil volum og forlenge koketiden.

Den andre jeg kan tenke på er å brygge slik at effektiviteten blir høyest mulig, men synker i takt med økte maltmengder. Her må man nesten basere seg på historiske data i sin egen bryggelogg, akkurat slik dere har gjort.

Når jeg bruker BIAB så benytter jeg metode en. DVS på svake vørtere så skyller jeg ikke, på rundt 1.060 skyller jeg en gang og rundt 1.070 skyller jeg to ganger. Dette gir meg drøye 70-80% meskeeffektivitet.

Dersom jeg skal ha tyngre vørter en 1.070 så kommer 3-kjelene frem. Disse bruker jeg stort sett bare på tungvørtere, eller når jeg skal ha dobbel batchstørrelse. Da legger jeg meg på så høy effektivitet som mulig. Også her har jeg historiske data som gir meg en prediksjon for SG og volum.

 

[Mick]

Takk for oppklaring; vi snakker om samme forklaring men jeg tenkte nok litt unødvendig komplisert over dette.

Vi kommer nok til å bruke erfaringstallene for vårt system for å beregne utbytte / treffe OG.

Synes det er vanskelig å få representative SG-målinger før skyllingen er ferdig og vi får rørt rundt skikkelig. Vi har flere ganger erfart unaturlig høy SG når vi måler før vi får rørt rundt i vørteren. Etter vi trekker opp meskeposen kan det virke som om vørteren i bunn har ett høyere sukkerinnhold enn det på toppen (tettheten øker jo med sukkerinnholdet så en slik sjikting kan virke naturlig). Videre, virker det som om sjiktingen forsterkes ytterligere ved skylling da varmt skyllevann med mindre sukker (lettere) legger seg på toppen.