Erlendso
Dommer
Det siste året har vært preget av lite brygging. (Unger, oppussing, jobb, etc. etc.)
Nå i August fikk jeg en uke som gressenkemann og fikk omsider satt noen brygg igjen.
Skuffelsen var stor da 3 av 4 brygg viste seg å være infiserte.
Brygg 1: British best bitter: Gjæret alt for langt ned med Wyeast Whitbread Ale. Skulle smake nydelig, britisk maris otter-malt med en tydelig east-kent goldings aroma. Reality: Smaken minnet mer om noen brune, sure sokker fra en bonde i East-Kent distriktet. Hadde man tatt vare på gjærkaken kunne Wyeast fått en ny type i porteføljen sin: "Shitbread"
Brygg 2: Belgian Pale Ale med Whitelabs Antwerp Ale: Skulle smake nydelig ren BPA med kryddertonet maltaroma fra munich-malt og en dash melanoidin-malt. Reality: Aromaen var som ånden til algebralæreren din etter han har pusset tenner med puddel-møkk på tannbørsten. Smak: Merkelig brunost med mandel, tydelig infeksjonsmak.. Ikkje bra
Brygg 3: IPA. Denne gikk faktisk bra. Om renholdet var spesielt bra her eller om chinook-humlen tok knekken på mikrofloraen vites ikke.
Brygg 4: Cream ale: Skulle være for samboer og venninnene. Smakte rett og slett mannskit. Tenk deg at du har laget verdens beste cream-ale og så kommer det en uteligger og presser kabel i gjærspannet ditt. Aldri i verden om jeg ville servert noe slikt. (Mener bestemt jeg hørte at dodraugen kastet opp når det føyk nedover rørene. )
Skjønte ingen ting. Trodde først det var heverten, men den koker jeg alltid før bruk og lagrer i kloroppløsning. Trodde deretter det kunne være fatene, men disse blir også nøye rengjort og sprayet med starsan. Da slo det meg: Jeg har ikke byttet gjæringskar siden 2008...
Når jeg brygget tok jeg fram de gode gamle gjæringskarene fra Europris som jeg alltid har brukt. Det skal sies at disse har noe kilometerstand; I tillegg har de kanskje ikke vært lagret ideelt. Vasket de med klor etter alle kunstens regler og sprayet på StarSan før vørteret fikk flyte fritt oppi. Men ifølge enkelte skal det mye til for å desinfisere plast ordentlig. Mikroskopiske riper kan være havn for gammel vørter og div. mikroflora. (Det kjenner man egentlig ganske godt hvis man vasker et gjæringskar og lagrer med lokk på.)
Siste brygg var på nytt gjæringskar. Måtte sette en Amerikansk Pale Ale, for å bevise for meg selv at jeg kan lage en "nybegynner-øl" uten å få infeksjoner. Resultatet: Nyyyydelig øl.
Så der har du det, bytt gjæringskar i ny og ne!
Nå i August fikk jeg en uke som gressenkemann og fikk omsider satt noen brygg igjen.
Skuffelsen var stor da 3 av 4 brygg viste seg å være infiserte.
Brygg 1: British best bitter: Gjæret alt for langt ned med Wyeast Whitbread Ale. Skulle smake nydelig, britisk maris otter-malt med en tydelig east-kent goldings aroma. Reality: Smaken minnet mer om noen brune, sure sokker fra en bonde i East-Kent distriktet. Hadde man tatt vare på gjærkaken kunne Wyeast fått en ny type i porteføljen sin: "Shitbread"
Brygg 2: Belgian Pale Ale med Whitelabs Antwerp Ale: Skulle smake nydelig ren BPA med kryddertonet maltaroma fra munich-malt og en dash melanoidin-malt. Reality: Aromaen var som ånden til algebralæreren din etter han har pusset tenner med puddel-møkk på tannbørsten. Smak: Merkelig brunost med mandel, tydelig infeksjonsmak.. Ikkje bra
Brygg 3: IPA. Denne gikk faktisk bra. Om renholdet var spesielt bra her eller om chinook-humlen tok knekken på mikrofloraen vites ikke.
Brygg 4: Cream ale: Skulle være for samboer og venninnene. Smakte rett og slett mannskit. Tenk deg at du har laget verdens beste cream-ale og så kommer det en uteligger og presser kabel i gjærspannet ditt. Aldri i verden om jeg ville servert noe slikt. (Mener bestemt jeg hørte at dodraugen kastet opp når det føyk nedover rørene. )
Skjønte ingen ting. Trodde først det var heverten, men den koker jeg alltid før bruk og lagrer i kloroppløsning. Trodde deretter det kunne være fatene, men disse blir også nøye rengjort og sprayet med starsan. Da slo det meg: Jeg har ikke byttet gjæringskar siden 2008...
Når jeg brygget tok jeg fram de gode gamle gjæringskarene fra Europris som jeg alltid har brukt. Det skal sies at disse har noe kilometerstand; I tillegg har de kanskje ikke vært lagret ideelt. Vasket de med klor etter alle kunstens regler og sprayet på StarSan før vørteret fikk flyte fritt oppi. Men ifølge enkelte skal det mye til for å desinfisere plast ordentlig. Mikroskopiske riper kan være havn for gammel vørter og div. mikroflora. (Det kjenner man egentlig ganske godt hvis man vasker et gjæringskar og lagrer med lokk på.)
Siste brygg var på nytt gjæringskar. Måtte sette en Amerikansk Pale Ale, for å bevise for meg selv at jeg kan lage en "nybegynner-øl" uten å få infeksjoner. Resultatet: Nyyyydelig øl.
Så der har du det, bytt gjæringskar i ny og ne!
Sist redigert: