Det tok en del år før jeg fikk en CO2-tank inn i huset. Tiltakene mine for å unnngå oksygeninblanding besto i all enkelhet av å plaske minst mulig i alle ledd i prosessen, og alltid overføre via slange. Og det funka utmerket.
Den enkle grunnen til det, er at aktiv gjær er en uhyre effektiv oksygenjeger, og når man flasker alt ølet, drar man full nytte av det. Jeg flaska NEIPA som holdt seg gul og fin så lenge den varte - sjøl om den i følge enkelte guruer burde være ødelagt samme dag. Så at belgierne sitter med utmerket øl sjøl om de har et unevrotisk forhold til oksygen, er ikke overraskende. De flaskekarbonerer jo i ganske stor grad.
Nå lager jeg et lukka CO2-system når jeg flasker, men jeg er litt usikker på om det egentlig er så mye vits i det. OK, pilsen holder seg nok lenger, men jeg synes uansett den er best som relativt fersk. Jeg ser ikke noe poeng i å ha den stående et år. Og dessuten; hvis vi trur at vi klarer å skjerme oss helt mot oksygen, tar vi nok sørgelig feil. Det er bare å høre på denne for å bli deprimert

:
https://beersmith.com/blog/2023/12/...er-with-colin-kaminski-beersmith-podcast-293/
Nå fater jeg jo ikke, og skal ikke mene noe om hva som gjelder når man gjør det.