For noen år sida var det enkelt - for meg, i alle fall. Bitterhet var det som blei målt i IBU'er (International Bittering Units), og stoffet som ga bitterhet, var isomerisert alfasyre. Prosentinnholdet av alfasyre var oppgitt på humleposen, og dermed kunne du beregne bitterheta i ølet ditt ved hjelp av en kalkulator der du la inn denne prosenten sammen med volum og vørterstyrke, samt hvor lenge du ville koke med humla. En kompliserende faktor var at det var ulike formler for denne beregninga, men det var egentlig ikke noe problem: Vi brukte Tinseth.
Poenget er at bitterhet var bitterhet, og det var det. Riktignok var det noe med humuloner, som var de ulike variantene alfasyra forekom i, og noen mente at én type - co-humulon - ga ei røffere bitterhet enn den som bare het humulon. Men det hadde forskning vist at ikke stemte, så vi trengte ikke bekymre oss likevel.
Men så kom NEIPA'n, og verden var ikke lenger den samme. Enorme mengder humle - og nye typer humle - blei tilsatt, og gjerne på nye måter, og slett ikke for at de skulle bidra med bitterhet. Og plutselig var bitterhet ikke så lett å beregne lenger. Og verre enda; bitterhet var ikke lenger bare isomerisert alfasyre.
Forskning bringer verden framover, også på dette området. Og noe vi ante også for lenge sida, fordi vi opplevde det når vi drakk øl, nemlig at bitterheta kunne ha ulik karakter, begynner å kunne bli begripelig. Nå er ikke dette direkte nytt lenger, men jeg dumpa over en liten artikkel som summerer opp noe av det nyere, og som jeg syntes det var meningsfullt å videreformidle:
https://www.barthhaas.com/ressources/blog/blog-article/good-company-bitterness-in-beers