Måling av IBU, ny metode. Bitterhet er ikke alltid bitterhet.

Denne artikkelen fra BYO om beregningsmodeller for IBU var interessant...

”The only way to really know the IBU level of a beer is to have it professionally tested, which is something I highly recommend. Laboratory testing of IBUs can be performed for around $20 by sending a 4 oz. (120 mL) sample.”

Er det noen her på berget som lab-tester IBU for en billig penge?
 
Sist redigert av en moderator:
Litt uklart for meg hvilken praktisk nytte vanlige hjemmebryggere har av denne modellen, men det er mye interessant i artikkelen. At klarheta til vørteren vi setter til kok har så stor betydning, var kanskje det som slo meg mest.

Ellers sies det jo at det stadig er vanskelig å vurdere betydninga av tørrhumling.

Her er kalkulatoren som Hosom har laget for denne metoden: https://jphosom.github.io/alchemyoverlord/ibu_SMPH.html
 
For noen år sida var det enkelt - for meg, i alle fall. Bitterhet var det som blei målt i IBU'er (International Bittering Units), og stoffet som ga bitterhet, var isomerisert alfasyre. Prosentinnholdet av alfasyre var oppgitt på humleposen, og dermed kunne du beregne bitterheta i ølet ditt ved hjelp av en kalkulator der du la inn denne prosenten sammen med volum og vørterstyrke, samt hvor lenge du ville koke med humla. En kompliserende faktor var at det var ulike formler for denne beregninga, men det var egentlig ikke noe problem: Vi brukte Tinseth.

Poenget er at bitterhet var bitterhet, og det var det. Riktignok var det noe med humuloner, som var de ulike variantene alfasyra forekom i, og noen mente at én type - co-humulon - ga ei røffere bitterhet enn den som bare het humulon. Men det hadde forskning vist at ikke stemte, så vi trengte ikke bekymre oss likevel.

Men så kom NEIPA'n, og verden var ikke lenger den samme. Enorme mengder humle - og nye typer humle - blei tilsatt, og gjerne på nye måter, og slett ikke for at de skulle bidra med bitterhet. Og plutselig var bitterhet ikke så lett å beregne lenger. Og verre enda; bitterhet var ikke lenger bare isomerisert alfasyre.

Forskning bringer verden framover, også på dette området. Og noe vi ante også for lenge sida, fordi vi opplevde det når vi drakk øl, nemlig at bitterheta kunne ha ulik karakter, begynner å kunne bli begripelig. Nå er ikke dette direkte nytt lenger, men jeg dumpa over en liten artikkel som summerer opp noe av det nyere, og som jeg syntes det var meningsfullt å videreformidle: https://www.barthhaas.com/ressources/blog/blog-article/good-company-bitterness-in-beers
 
Jeg har alltid opplevd bittehet i NEIPA på en annen måte enn bitterhet i annet øl, og ofte høyere enn det som er oppgitt på boksen, flaska eller oppskriften. Og det er en type bitterhet jeg opplever mindre behagelig enn tradisjonell bittehet (som vel er den vi måler i IBU)
Dette er ikke overraskende på meg, og heelt nytt er det vel ikke heller
(har forresten ikke lest hele artikkelen ennå)
 
Jeg har alltid opplevd bittehet i NEIPA på en annen måte enn bitterhet i annet øl, og ofte høyere enn det som er oppgitt på boksen, flaska eller oppskriften. Og det er en type bitterhet jeg opplever mindre behagelig enn tradisjonell bittehet (som vel er den vi måler i IBU)
Dette er ikke overraskende på meg, og heelt nytt er det vel ikke heller
(har forresten ikke lest hele artikkelen ennå)
Jeg sier jo også at det ikke er nytt, det er tvert i mot velkjent. Men det skjer stadig ei utvikling av kunnskapen.
 
Det er vel litt det samme som med surøl og ph? Eller sterk mat.

Da jeg begynte på surølsbølgen så var Sour Suzy dritsur, nå smaker den "vann". Men surdeig øla jeg har lagd oppigjennom syns jeg fremdeles er sure.

Nå er jeg verken belest eller teknisk av meg. Men i min gane så gir Neipa en melkete og rolig bitterhet. Foretrekker enda de klassiske IPAene bedre med en litt mer stikkende bitterhet.
 
Det er vel litt det samme som med surøl og ph? Eller sterk mat.

Da jeg begynte på surølsbølgen så var Sour Suzy dritsur, nå smaker den "vann". Men surdeig øla jeg har lagd oppigjennom syns jeg fremdeles er sure.

Nå er jeg verken belest eller teknisk av meg. Men i min gane så gir Neipa en melkete og rolig bitterhet. Foretrekker enda de klassiske IPAene bedre med en litt mer stikkende bitterhet.
Det er mange ulike stoffer som smaker bittert, men de smaker ikke av den grunn likt. Og den bitterheta vi har i ølet, viser seg også å være sammensatt - og kan altså ha ulik karakter. Bitterheta i en NEIPA stammer f.eks. i stor grad fra andre stoffer enn alfasyre, og det du opplever der, henger sammen med det. Bitterheta er ikke bare (normalt) lavere enn i en IPA, den har en annen karakter - som du vel setter godt ord på:).

Ulik karakter på bitterheta kan skyldes mange ting/forhold. F.eks. vil pH i kok påvirke karakteren på bitterheta. Det påstås at den blir rundere om du har en pH under 5,2, mens den blir røffere om pH ligger over 5,5.
 
For noen år sida var det enkelt - for meg, i alle fall. Bitterhet var det som blei målt i IBU'er (International Bittering Units), og stoffet som ga bitterhet, var isomerisert alfasyre. Prosentinnholdet av alfasyre var oppgitt på humleposen, og dermed kunne du beregne bitterheta i ølet ditt ved hjelp av en kalkulator der du la inn denne prosenten sammen med volum og vørterstyrke, samt hvor lenge du ville koke med humla. En kompliserende faktor var at det var ulike formler for denne beregninga, men det var egentlig ikke noe problem: Vi brukte Tinseth.

Poenget er at bitterhet var bitterhet, og det var det. Riktignok var det noe med humuloner, som var de ulike variantene alfasyra forekom i, og noen mente at én type - co-humulon - ga ei røffere bitterhet enn den som bare het humulon. Men det hadde forskning vist at ikke stemte, så vi trengte ikke bekymre oss likevel.

Men så kom NEIPA'n, og verden var ikke lenger den samme. Enorme mengder humle - og nye typer humle - blei tilsatt, og gjerne på nye måter, og slett ikke for at de skulle bidra med bitterhet. Og plutselig var bitterhet ikke så lett å beregne lenger. Og verre enda; bitterhet var ikke lenger bare isomerisert alfasyre.

Forskning bringer verden framover, også på dette området. Og noe vi ante også for lenge sida, fordi vi opplevde det når vi drakk øl, nemlig at bitterheta kunne ha ulik karakter, begynner å kunne bli begripelig. Nå er ikke dette direkte nytt lenger, men jeg dumpa over en liten artikkel som summerer opp noe av det nyere, og som jeg syntes det var meningsfullt å videreformidle: https://www.barthhaas.com/ressources/blog/blog-article/good-company-bitterness-in-beers
Dette er en sånn type artikkel som bare bidrar til å peke på alt hva vi ikke vet.

I 2016 var jeg en kunnskapsrik brygger som visste kanskje 75% av bryggefaget. Siden har artikler som dette og annet, bidratt til at kunskpasmengden min har økt, så nå tror jeg at jeg kanskje kan sånn rundt 5% av faget.
 
Også kalt Dunning-Kruger effect, det gjelder vel nesten alle og alt vi tror vi kan noe om. Derfor diverse kommentarfelt i nettaviser kan være underholdende lesning.
 
Dette er en sånn type artikkel som bare bidrar til å peke på alt hva vi ikke vet.

I 2016 var jeg en kunnskapsrik brygger som visste kanskje 75% av bryggefaget. Siden har artikler som dette og annet, bidratt til at kunskpasmengden min har økt, så nå tror jeg at jeg kanskje kan sånn rundt 5% av faget.
Jeg er en varm tilhenger av Mummitrollbøkene, og i en av dem - tror det er i Farlig midtsommer - er Hemulen dypt ulykkelig: Han er en lidenskapelig frimerkesamler, men nå har samlingen blitt komplett, og plutselig er gleden ved samlervirksomheta borte. Nå er han ikke samler lenger, han er bare eier - og det er ikke gøy.

Så vi skal være glade for at det stadig er hvite flekker på kunnskapskartet:). Mummitrollet - eller var det Snorkfrøken? - løser problemet for Hemulen ved å foreslå at han skal bli botanist i stedet, og begynne å samle planter. Hvilket han umiddelbart gjør. Men ikke pokker om jeg vil bli ønolog:)!
 
Been there, done that. Frimerkesamlingen samler støv, plantebildene opptar plass på disk og nett. Rett nok mente hemulen at man aldri fikk herbariet komplett. Ingen av mine samlinger ble komplette før jeg slutta. Slik kommer det nok til å gå med ølsamlingen også.
 
Det er vel noe av dette. Men jeg har alltid hatt en greie for blodferske IPAer, type ut-av-dunken-stadie, pga tanniner. Den bitterheten der er så grov, ustriglet, og rett og slett rå, røff. Samtidig så setter jeg også pris på det motsatte, men noe midt i mellom er hverken fugl eller fisk.
 
Det er vel noe av dette. Men jeg har alltid hatt en greie for blodferske IPAer, type ut-av-dunken-stadie, pga tanniner. Den bitterheten der er så grov, ustriglet, og rett og slett rå, røff. Samtidig så setter jeg også pris på det motsatte, men noe midt i mellom er hverken fugl eller fisk.
Det er vel også myrcene med i den ligninga der? Du vil gjerne ha tydleig preg av den, vil du ikke? Og det er klassisk vestkyst-IPA det, vel?
 
Det er vel også myrcene med i den ligninga der? Du vil gjerne ha tydleig preg av den, vil du ikke? Og det er klassisk vestkyst-IPA det, vel?
Ja jo, men tror ikke myrcene er en så stor av selve bitterheten, som det er av selve smaken.

Slik jeg har forstått myrcene så er det for meg, det som gir friskhet, "brightness" til humlekomposisjonen. Har aldri tenkt på den oljen som en del av bitterhet.
 
Sist redigert:
Nei, det stemmer jo. Myrcene er vel "dank".
Det finnes vel flere definisjoner på "dank" også mellom generasjoner.

For meg har myrcene, eller i allefall det jeg mener er myrcene, vært toppen av toppen av isberget som tilfører ølet "brightness". En veldig delikat greie som står for de få prosentene av de totale humleoljer i et ferdig øl som virkelig åpner opp humla til et humle-øl. Det åpner opp, er friskt som fy,som om at alle blomstene på en eng åpner opp samtidig, det gir en dybde, men på toppen, hvis det gir mening. Men den er flyktig og lett å miste, hvis man ikke tar hensyn
 
Noen flere som har hørt Experimental Brewing siste utgave (17nov) om IBU. Var jo spesielt hvor mye som skilte fra bryggeprogram estimert IBU og reel IBU. Var ikke snakk om lite heller og det var ikke konsistent. En annen ting var jo intervjuet med Tinseth som sa hans kalkulator kun var beregnet for hele humler og ikke pellets. Selvfølgelig ble det også påpekt ting som kunne forskyve resultatene, men de sprikte jo så ekstremt mye at det var rart.

Tror ikke jeg trenger å ta frem neglefila og slipe av noen milligram på bitterhumla lenger for å treffe nøyaktig.
 
Hvis vi bruker det samme utstyret og brygger på den samme måten hver gang, blir det vel sånn noenlunde konsistent. Jeg har et "sånn ca." begrep om hvor bittert jeg subjektivt oppfatter ølet som når kalkulatoren sier 30, 40, 50 osv. IBU. Men så blir jo dette rota grundig til av wp- og tørrhumletilsetninger, da - for ikke å snakke om dip hopping. Her må jeg nok begynne å sanke erfaringer systematisk.
 
Ja, er ikke så vanskelig med øl med stort sett bitterhumle og evt flavor hops som det heter på nynorsk. Verre blir det med som du sier wp humler osv.
 
Tilbake
Topp