For å fortsette litt på dette med effektivitet:
Det er to helt ulike forhold som avgjør meskeeffektiviteten, og du kan påvirke begge.
I
Det ene er "
konversjonseffektiviteten". Den forteller i hvilken grad du klarer å omdanne (konvertere) stivelsen i malten til sukkerarter. Den er et resultat av hva du gjør under meskingen, og de faktorene som har innflytelse på den, er, i rekkefølge etter hvor viktige de er:
- temperaturen
- tiden
- pH i mesken
- forholdet vann/malt
- knusingsgraden på malten
Det er nokså avgjørende at du treffer temperaturen sånn noenlunde, men bli ikke nervøs om du finner ut at du er litt off, eller at temperaturen i mesken ikke er helt jevn. Det viktigste er at du ikke ligger noe særlig
over det oppskriften sier. (I gamle dager var ikke maltingsprosessen like effektiv som i dag, og for å få godt utbytte av malten, måtte man kjøre meskingen gjennom flere temperatursteg. Med moderne malt er det stort sett ikke nødvendig å drive slik "stegmesking", så her snakker jeg om meskingen på temperaturer fra 60 grader og oppover. Stort sett er det snakk om temperaturer mellom 63 og 69 grader.)
Om du mesker en time på steget/stegene mellom 63 og 69 grader, har det sjelden noe for seg å holde på lenger. Du kan hente ut en liten gevinst ved å forlenge mesketida, men det er egentlig ikke verdt bryet. (Noen legger inn et ekstra steg på 70-72 grader. Det kan gi en prosent eller to i tillegg, men hensikten er først å fremst å gi bedre skum, og mer "munnfølelse". Det er ikke på noen måte noen nødvendighet.)
pH'en skal du ikke bekymre deg veldig mye om, så lenge den bare ligger innafor området 5,2 - 5,8. Jeg ville skaffet en liten pose pH-strips for å forsikre meg om det. Den største faren med normalt norsk vann er at du kan havne under når du brygger mørkt øl. pH'en påvirker i liten grad utbyttet så lenge du er innafor 5,2 - 5,8.
Hvor tjukk mesken er, har også liten betydning for utbyttet. Du kan la andre, praktiske hensyn styre forholdet mellom malt og vann. En veldig tjukk mesk vil gi deg et litt søtere øl, det er vel det viktigste.
Hvor grovt/fint malten er knust, har først og fremst betydning for hvor raskt konversjonen av stivelsen går. Grovere knust malt trenger lengre tid, men skal ikke gi mer enn en prosent dårligere utbytte - vel å merke så lenge den ikke er så grovt knust at enzymene i mesken ikke kommer til stivelsen. (For fint knust malt kan gi deg problemer med skyllingen, og innebærer også at du får trukket ut noe mer
garvesyre av skallene.)
Bryggemaskiner med pumpe kan sørge for kontinuerlig sirkulering av vørteren gjennom maltsenga under meskingen. Det skal ikke påvirke utbyttet, men kan muligens gjøre at konversjonen går fortere. Fordelene ved sirkuleringa er at du får en jevnere temperatur i mesken, og at du får en veldig klar vørter.
II
Den andre faktoren som påvirker meskeffektiviteten din, har ingenting med selve meskeprosessen å gjøre. Vi kunne kalle den "skyllingseffektivitet". Den forteller hvor mye av det sukkeret du har klart å lage, som du får med deg ut av mesken. To faktorer påvirker denne "skyllingseffektiviteten":
- Skyllingsmetoden
- Tømmingsgraden, altså hvor mye av vørtervolumet du får med deg.
Den mest effektive
skyllingsmetoden er "kontinuerlig skylling". Når du er ferdig med sjølve meskinga, tapper du sakte ut vørteren samtidig som du forsiktig tilfører nytt, varmt vann i samme takt som du tapper ut. På denne måten vasker du sukkeret effektivt ut av mesken. Du må bare passe på å stoppe i tide. Driver du det for langt, vasker du ut mye garvesyre, og får et dårlig øl. Du må ha god kontroll på pH, temperatur og egenvekt på det som tappes ut mot slutten, hvis du vil prøve å få ut mest mulig av sukkeret.
Batch sparging, eller partiskylling på norsk, er enklere, men gir deg 4-5% dårligere utbytte (= lavere meskeeffektivitet). Når meskinga er ferdig, tapper du ut vørteren. Så fyller du på nytt vann, lar det stå en liten stund, og tapper ut på nytt. Du kan gjenta dette flere ganger, men mer enn tre tappinger har lite for seg. Jeg tror de fleste - inkludert meg sjøl - nøyer seg med to. Her har du ingen risiko for å vaske ut garvesyre.
No sparge, eller "ingen skylling", består ganske enkelt i at du fyller opp mesken med alt det vannet som inngår i meske- og skylleprosessen, og så tapper du ut. Effektiviteten blir ganske mye lavere enn ved partiskylling - jeg beregner 10% i tap i forhold til partiskylling, som er den metoden jeg bruker - men skal gi den beste vørteren.
Tømmingsgraden er uavhengig av skyllemetoden. Jo mindre vørter som blir igjen i meskekjelen og i masken (den meskede malten, som altså er et avfallsprodukt), jo bedre. Du kan maksimere tømmingsgraden ved å bruke en meskepose, og klemme vørteren ut av masken så godt du kan, og så ta med alt det som er igjen i meskekjelen over i koket. Jeg vil ikke anbefale det; du får fort noe garvesyre med på kjøpet.
Når du skal lage oppskrifter, er det viktig å vite hvor mye tap av væske du må legge inn. I mitt system ser det slik ut: Antall kilo malt + 2 = antall liter som går tapt i skylleprosessen. Brygger jeg et øl med 5 kilo malt, må jeg altså regne et tap på 7 liter.
Hvis jeg vil sitte igjen med 32 liter til kok - som er det jeg vanligvis vil ha - må jeg altså totalt bruke 39 liter vann. (Så koker jeg bort 4 liter på en time, og har 28 liter i kjelen. Derfra blir det borte ytterligere 4 liter før jeg har ølet på flaske, og jeg kan stable opp 3 kasser med bjørnunger i ølkjelleren
.)