Finn Berger
Moderator
Porter er Norbryggs vinterølvalg. Det innebærer sjølsagt ikke noe pålegg til medlemmene om å brygge porter
. Det er bare et forslag, og så håper vi det kan inspirere til erfaringsutvekslinger, diskujsoner - og kanskje konkurranser.
Nyhetsbrev til medlemmene med lenke til denne tråden går ut i disse dager. Undertegnede ligger av forskjellige dårlige grunner litt etter i forhold til deadline, men det kommer en artikkel med historie og bryggerelevant stoff om ikke altfor lenge.
edit: Historiedelen er klar, og den bryggerelevante delen skal komme om - forhåpentligvis - ikke lenge. Men nå altså; historia:
Ølhistoria har en del til felles med naturhistoria. Øltyper oppstår, blomstrer og dør ut akkurat som arter i naturen. Og det skal vi ikke sørge unødig over; det ville ikke vært plass til alle om ingen skulle forsvinne.
På den annen side er det trist og ille både når det gjelder naturen og ølfloraen om mangfoldet blir for lite. Jurassic Park var riktignok en dårlig idé, og jeg trur ikke det har så mye for seg å bruke gammelt genmateriale til å gjenopplive dodo'en, heller. Men kanskje er det litt annerledes innafor ølverdenen?
Hvis kunden alltid har rett, kan det være liten tvil om at pils er verdens beste øl. Men sjøl om man skulle være enig i det, er det ikke sikkert at den beste verden er en verden der det bare finnes pils om man vil ha en øl.
Hvis alle var normale, ville alle være gale. Heldigvis finnes det en del avvikere som har reddet oss normale - jeg synes pils er verdens beste øl - fra galskapen i en ølverden der pilsen er eneste overlevende art. De har dels holdt utdøende øltyper i live, og dels gjeopplivet noen utdødde - til glede for oss som fra tid til annen kikker opp fra pilsglasset og tenker at det må finnes noe mer. For dette kan da ikke være alt, sjøl om det ergodt?
Porter er en øltype som mer eller mindre helt forsvant. Den er ølets parallell til dinosaurene. Engang hersket den over ølverdenen, men så gikk det nedover, og tilslutt var det - ja, faktisk slutt.
Men så var det ikke helt slutt likevel, hverken med dinosaurene eller med porteren: På fuglebrettet utafor vinduet mitt krangler et fargerikt fellesskap av små dinosauretterkommere om solsikkefrøene, og i kjelleren står det en porter blant all pilsen.
Hvordan porteren døde og gjenoppsto, kommer vi tilbake til. Først må se litt på hvor den kom fra. Vi må tilbake til begynnelsen av 1700-tallet, og stedet er London.
Stikkordet er logistikk. London var ennå ikke blitt verdens største by, men var på god vei, og var sentrum i verdens mest dynamiske økonomi. Store mengder varer måtte hele tida flyttes, og den eneste krafta som fantes til det formålet, var muskelkraft. Hester og mennesker, med andre ord. Og der hestene stoppa eller var upraktiske, måtte mennesker ta over.
Bærere - porters - blei derfor ei stor og viktig gruppe. Det var 11 000 av dem, og de hadde et enormt energibehov. Det var rett og slett vanskelig å spise nok - men det fantes flytende brød: øl. Pubene sørga derfor for egne bord utafor der bærerne kunne sette fra seg børene sine. I dag hentervi energi fra fossilt brensel, sol-, vind- og vannkraft, men Londonpå tidlig 1700-tall blei - for å sette det litt på spissen -drevet av kornkraft; havre til hestene, øl til bærerne.
Det fantes mange typer øl i London på den tida - en samtidig kilde gir navn til nesten 30 - men porteren, som oppstod som en egen type mørkt øl omkring 1720, blei spesielt populær. Navnet "porter" fikk den etter dem som drakk særlig mye av den, nemlig bærerne.
Opprinnelsen til porter er myteomspunnet, og det ville føre for langt å gå inn i diskusjonen om den. Men porteren må ha erstatta det som var det vanligste tidligere, nemlig ei blanding av "mild" og "stale", altså ferskt og lagra øl. Porteren blei forøvrig blant bryggerne kalla "entire", fordi den var ei blanding av alle tappingene fra mesken. Det refererer til den såkalte "party gyle"-metoden: Du mesker, tapper ut, fyller på nytt vann, tapper igjen, og gjentar enda en gang. Du får da tre "runnings". (I dag brygger fremdeles London-bryggeriet Fuller's sine tre bittere på denne måten. Styrken varieres ved å lage ulike blandinger av de tre tappingene.)
"Porter" var hva det øldrikkende folket kalte dette ølet, mens bryggeriene lenge holdt fast ved "entire". "Entire" gikk faktisk ikke helt av bruk før ved slutten av 1800-tallet.
Porteren måtte få lagringspreg om den skulle kunne erstatte blandinga av ferskt og modna øl, og etterhvert etablerte det seg ei lagringstid på omkring ett år. Ølet blei lagra i "butts", fat som holdt rundt 500 liter. Vi må anta at dette ølet både var syrlig fordi det må ha vært infisert av syrningsbakterier, og at det hadde preg av villgjæren brettanomyces. På ulike måter beskytta dette ølet mot oksidasjon. Det var etter hvert høyt humla, og altså bittert, hvilket også bidro til lagringsdyktigheta. Videre må porteren ha vært godt utgjæra. Den var altså ganske tørr.
Vi kan gjerne sammenligne dette ølet med belgiske surøl, og det er ingen grunn til å tru at det var et øl vi ikke ville ha kunnet drikke - i alle fall de av oss som liker surøl. Men det må ha hatt svært lite til felles med den porteren vi får kjøpt i dag.
Det maltet som blei brukt, var spesielt. Det blei tørka svært raskt på høy varme, sånn at det" poppa". Det er grunnen til at det blei kalt "blown"eller "snap" malt. Smaken var annerledes enn den vanlig brunt malt ga, og blei åpenbart foretrukket av kundene. Men den høye varmen blei oppnådd ved å fyre godt oppunder kiln'en med eikeved, og det ga en kraftig røyksmak som ikke var behagelig i et ungt øl, men som mer eller mindre kunne lagres vekk. Det var antakelig en viktig grunn til at lagringstida blei såpass lang, gjerne et år.
Hvor sterk var porteren? I ei bok fra1784 som handla om bruken av hydrometeret - som konservative bryggere forøvrig var lite lystne på å ta i bruk - la forfatteren fram resultatet av målinger han hadde gjort av porter. Det ga et gjennomsnitt i ABV på 7,1% - men det er mulig dette tallet kan referere seg til en sterkere versjon av porteren. Likevel; det var ikke akkurat lettøl porterdrikkerne slukket tørsten med.
Nå var det ikke sånn at det ikke fantes lysere (" pale") øltyper, men de var dyrere, fordi det lyse maltet var dyrere. Så porteren kom til å dominere. Alle de største bryggeriene i London var spesialisert på porterbrygging, og de var ekstremt lønnsomme - men også veldig kapitalkrevende, hvilket førte til at markedet blei dominert av noen få bryggerier, drevet av svært velstående bryggere - som også visste å skaffe seg politisk makt.
I andre halvdel av 1700-tallet blir utviklinga prega av den industrielle revolusjon. Brygginga blir en moderne kapitalistisk virksomhet som tar i bruk moderne teknikk: På slutten av 1700-tallet overtok dampmaskinen den jobben hester i "hestevandring" hadde hatt med å forsyne bryggeriene med energi til å drive kverner og pumper. Og den eldre bryggergenerasjonens motvilje mot nymotens vitenskapelige hjelpemidler som termomtere og hydrometere forsvant da en ny generasjon av bryggere overtok.
Ølet blei som sagt lagra på fat, men det blei brygga i store tanker av tre ("vats"). Noen lagret også ølet på disse tankene. Det blei en konkurranse mellom bryggeriene om å ha den største tanken, og ved bryggeriet Meux hadde de en som kunne holde nær 600 000 liter øl. Den var 6,7 meter høy. 17.oktober 1814 løsna et av båndene som holdt stavene i den fulle tanken sammen, og den revna. Ølet som flomma ut, satte i gang en kjedereaksjon i bryggeriet. En tank til, og flere store lagringsfat, blei ødelagt, og det trange smuget utafor blei fylt av en enorm flodbølge av kanskje så mye som 1,5 millioner liter øl. 8 mennesker blei drept. Ulykken førte til at bryggeriet nesten gikk konkurs, og etter dette gikk de enorme tankene nokså raskt ut av bruk.
På denne tida endra porteren seg. Bruken av hydrometeret gjorde det klart for bryggerne at det tradisjonelle portermaltet ga mye dårligere utbytte enn lyst ("pale") malt, så sjøl om det lyse maltet var dyrere, lønte det seg likevel å erstatte portermalt - eller noe av portermaltet - med lyst malt. Overgangen blei aksellerert av skattene som under napoleonkrigene blei pålagt for å finansiere krigføringa. Men nå blei ølet lysere, og diverse tilsetninger blei tatt i bruk for å gjøre det mørkere; lakris, brent sukker og innkokt vørter. Men i 1816 blei disse forbudt. (Det blei sett påsom forsøk på unndra seg skatten på malt.)
Redninga for porterbryggerne kom året etter med Daniel Wheelers svarte malt, eller "patent malt", som det blei kalt. Han tok i bruk den samme metoden som blei brukt til å riste kaffebønner; en "drum roaster" ("tønne-røster") som gjorde det mulig å holde kontrollpå røsting på så høy temperatur som 200 grader. Her fikk en heller ikke problemet med den røyksmaken som det tok et år å lagre vekk.
Med dette maltet kunne porteren brygges med bare lyst malt og fargemalt - i prinsippet på samme måte som vi brygger i dag - men samtidig blei ølet egentlig et helt annet. Som en eldre kommentator i 1822 sa det: " ... there is little of porter left but the name ... ".
Smaken begynte nå å endre seg i retning av et mildere øl enn 1700-tallets syrlige vellagra porter,og den gamle praksisen med å blande "mild" og "stale" kom tilbake, også for porter. Det blei også svært populært å blande mild ale og porter, og i sosiale skikt over arbeiderklassen gjorde "pale ale" - brygga på 100% lyst malt - inntog. Aller finest var India Pale Ale, som var en versjon produsert for hjemmemarkedet av et spesielt sterkt, vellagra og høyt humla øl som hadde blitt utvikla for eksport til kolonistene i India.
Smaksskiftet skjedde ikke over natta. Det hadde nok en sammensatt årsaksforklaring, men endringa i den sosiale sammensetninga av befolkninga i London, med en voksende middelklasse, må ha vært viktig. Men også arbeiderklassens smak endra seg. "Mild ale", eller bare "mild", som på denne tida stort sett var et lyst øl som hverken var tungt hoppa eller veldig godt utgjæra, blei populært blant nyere generasjoner av arbeidere. Det måtte drikkes ferskt, før bakterier og villgjær kunne komme i gang med å ødelegge eller endre det.
I 1863 utgjorde porter fremdeles tre fjerdedeler av ølsalget i London, men så begynte kurven å peke bratt nedover. 24 år seinere var andelen redusert til under en tredjedel.
Samtidig som porteren blei mindre viktig for bryggeriene, endra den seg. Det maltet som hadde definert portersmaken, det brune "blown" maltet som opprinnelig var det eneste maltet som blei brukt i porterbrygginga, og som oppover på 1800-tallet stadig utgjorde en del av oppskrifta, forsvant rundt 1900 mer eller mindre helt. Brunt malt var nå blitt likt det vi i dag forbinder med brunt malt. I verste fall var porter nå bare en "mild" som var gitt farge med svart malt. Den hadde ikke lenger det lagra preget, og den var blitt mindre bitter. Kort sagt; den ligna lite på hva porteren hadde vært til salget begynte å stupe.
Fremdeles lå styrken på over 5%, stort sett. Den sterkere versjonen, "stout" porter, dvs."sterk" eller "kraftig" porter, blei nå bare kalt "stout", og levde sitt videre liv under det navnet.
Framstillinga her har vært konsentrert om utviklinga i London, som for det første var stedet der porteren oppsto og utvikla seg, og som for det andre, etter 1827, var verdens største by, der det blei konsumert enorme mengder øl. Men porteren, og porterbrygginga, hadde spredt seg både til resten av England, til Wales, Skottland og Irland, og til det meste av den øldrikkende verden. Porteren var en stor eksportartikkel, og mange steder utvikla det seg egne lokale versjoner. Porteren var rett og slett det første ølet som blei drukket "overalt", slik pils er idag. Nå er de fleste lokale versjonene borte. Tysk porter finnes knapt, f.eks., men baltisk porter lever - også i Norbryggs definisjoner.
Første verdenskrig skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for den engelske porteren. Malt blei rasjonert, og bryggeriene forsøkte å holde volumet oppe gjennom åbrygge svakere øl. Gjennomsnittlig OG på en porter sank til 1.036. Og den steig ikke igjen etter krigen, fordi høyere skatter på sterkere øl gjorde det ulønnsomt. De som ønska seg et sterkere øl, vendte seg dessuten heller mot stout.
I løpet av de to tiåra fram mot andre verdenskrig kutta de fleste bryggeriene i UK porter ut av sortimentet. Markedet sank i takt med at de gamle porterdrikkerne blei færre og færre. Og andre verdenskrig markerte i praksis slutten. Inn på femti-tallet kunne man fremdeles få tak i porter på flaske, men i 1958 kunne avisa The Times slå fast at "Porter... is no longer brewed in Great Britain". Og fra 1973 kunne heller ikke irene få porter. Da la Guinness ned produksjonen.
Men 1970-tallet skulle samtidig bli tiåret da den engelske porteren blei gjenfødt. I 1971 blei organisasjonen CAMRA - The Campaign for Real Beer - stifta. Formålet var å ta vare på den britiske ølkulturen og det "ekte" britiske ølet som var trua av masseprodusert øl fra en industri der sammenslåinger av bryggeriene til mektige konsern skjøt fart. CAMRAvar typisk for den protestholdninga som prega mange fra den yngre generasjonen på 70-tallet, og den skulle få stor betydning. Det fikk også arbeidet til den engelske ølskribenten Michael Jackson. Hans World Guide to Beer, som kom i 1977, var med på å legge grunnlaget for en ny bevissthet om øl gjennom den systematiske bruken av begrepet øltyper. Og i den boka fikk porteren et eget avsnitt som "a lost, though not forgotten, beer".
Samtidigvar håndverksølrevolusjonen så smått på vei i USA, og på begge sider av Atlanterhavet blei den nostalgiske ideen om den tapte porteren omgjort til virkelig øl. Men ironisk nok: Det ølet som hadde vært den britiske arbeiderklassens øl, gjenoppsto som en viktig del av en utprega middelklassebasert ølkultur.
Resten er historie, og om porteren knapt nok kan kalles en dominerende art, slik den en gang var, er den langt unna å bli rødlista.
. Det er bare et forslag, og så håper vi det kan inspirere til erfaringsutvekslinger, diskujsoner - og kanskje konkurranser.Nyhetsbrev til medlemmene med lenke til denne tråden går ut i disse dager. Undertegnede ligger av forskjellige dårlige grunner litt etter i forhold til deadline, men det kommer en artikkel med historie og bryggerelevant stoff om ikke altfor lenge.
edit: Historiedelen er klar, og den bryggerelevante delen skal komme om - forhåpentligvis - ikke lenge. Men nå altså; historia:
Ølhistoria har en del til felles med naturhistoria. Øltyper oppstår, blomstrer og dør ut akkurat som arter i naturen. Og det skal vi ikke sørge unødig over; det ville ikke vært plass til alle om ingen skulle forsvinne.
På den annen side er det trist og ille både når det gjelder naturen og ølfloraen om mangfoldet blir for lite. Jurassic Park var riktignok en dårlig idé, og jeg trur ikke det har så mye for seg å bruke gammelt genmateriale til å gjenopplive dodo'en, heller. Men kanskje er det litt annerledes innafor ølverdenen?
Hvis kunden alltid har rett, kan det være liten tvil om at pils er verdens beste øl. Men sjøl om man skulle være enig i det, er det ikke sikkert at den beste verden er en verden der det bare finnes pils om man vil ha en øl.
Hvis alle var normale, ville alle være gale. Heldigvis finnes det en del avvikere som har reddet oss normale - jeg synes pils er verdens beste øl - fra galskapen i en ølverden der pilsen er eneste overlevende art. De har dels holdt utdøende øltyper i live, og dels gjeopplivet noen utdødde - til glede for oss som fra tid til annen kikker opp fra pilsglasset og tenker at det må finnes noe mer. For dette kan da ikke være alt, sjøl om det ergodt?
Porter er en øltype som mer eller mindre helt forsvant. Den er ølets parallell til dinosaurene. Engang hersket den over ølverdenen, men så gikk det nedover, og tilslutt var det - ja, faktisk slutt.
Men så var det ikke helt slutt likevel, hverken med dinosaurene eller med porteren: På fuglebrettet utafor vinduet mitt krangler et fargerikt fellesskap av små dinosauretterkommere om solsikkefrøene, og i kjelleren står det en porter blant all pilsen.
Hvordan porteren døde og gjenoppsto, kommer vi tilbake til. Først må se litt på hvor den kom fra. Vi må tilbake til begynnelsen av 1700-tallet, og stedet er London.
Stikkordet er logistikk. London var ennå ikke blitt verdens største by, men var på god vei, og var sentrum i verdens mest dynamiske økonomi. Store mengder varer måtte hele tida flyttes, og den eneste krafta som fantes til det formålet, var muskelkraft. Hester og mennesker, med andre ord. Og der hestene stoppa eller var upraktiske, måtte mennesker ta over.
Bærere - porters - blei derfor ei stor og viktig gruppe. Det var 11 000 av dem, og de hadde et enormt energibehov. Det var rett og slett vanskelig å spise nok - men det fantes flytende brød: øl. Pubene sørga derfor for egne bord utafor der bærerne kunne sette fra seg børene sine. I dag hentervi energi fra fossilt brensel, sol-, vind- og vannkraft, men Londonpå tidlig 1700-tall blei - for å sette det litt på spissen -drevet av kornkraft; havre til hestene, øl til bærerne.
Det fantes mange typer øl i London på den tida - en samtidig kilde gir navn til nesten 30 - men porteren, som oppstod som en egen type mørkt øl omkring 1720, blei spesielt populær. Navnet "porter" fikk den etter dem som drakk særlig mye av den, nemlig bærerne.
Opprinnelsen til porter er myteomspunnet, og det ville føre for langt å gå inn i diskusjonen om den. Men porteren må ha erstatta det som var det vanligste tidligere, nemlig ei blanding av "mild" og "stale", altså ferskt og lagra øl. Porteren blei forøvrig blant bryggerne kalla "entire", fordi den var ei blanding av alle tappingene fra mesken. Det refererer til den såkalte "party gyle"-metoden: Du mesker, tapper ut, fyller på nytt vann, tapper igjen, og gjentar enda en gang. Du får da tre "runnings". (I dag brygger fremdeles London-bryggeriet Fuller's sine tre bittere på denne måten. Styrken varieres ved å lage ulike blandinger av de tre tappingene.)
"Porter" var hva det øldrikkende folket kalte dette ølet, mens bryggeriene lenge holdt fast ved "entire". "Entire" gikk faktisk ikke helt av bruk før ved slutten av 1800-tallet.
Porteren måtte få lagringspreg om den skulle kunne erstatte blandinga av ferskt og modna øl, og etterhvert etablerte det seg ei lagringstid på omkring ett år. Ølet blei lagra i "butts", fat som holdt rundt 500 liter. Vi må anta at dette ølet både var syrlig fordi det må ha vært infisert av syrningsbakterier, og at det hadde preg av villgjæren brettanomyces. På ulike måter beskytta dette ølet mot oksidasjon. Det var etter hvert høyt humla, og altså bittert, hvilket også bidro til lagringsdyktigheta. Videre må porteren ha vært godt utgjæra. Den var altså ganske tørr.
Vi kan gjerne sammenligne dette ølet med belgiske surøl, og det er ingen grunn til å tru at det var et øl vi ikke ville ha kunnet drikke - i alle fall de av oss som liker surøl. Men det må ha hatt svært lite til felles med den porteren vi får kjøpt i dag.
Det maltet som blei brukt, var spesielt. Det blei tørka svært raskt på høy varme, sånn at det" poppa". Det er grunnen til at det blei kalt "blown"eller "snap" malt. Smaken var annerledes enn den vanlig brunt malt ga, og blei åpenbart foretrukket av kundene. Men den høye varmen blei oppnådd ved å fyre godt oppunder kiln'en med eikeved, og det ga en kraftig røyksmak som ikke var behagelig i et ungt øl, men som mer eller mindre kunne lagres vekk. Det var antakelig en viktig grunn til at lagringstida blei såpass lang, gjerne et år.
Hvor sterk var porteren? I ei bok fra1784 som handla om bruken av hydrometeret - som konservative bryggere forøvrig var lite lystne på å ta i bruk - la forfatteren fram resultatet av målinger han hadde gjort av porter. Det ga et gjennomsnitt i ABV på 7,1% - men det er mulig dette tallet kan referere seg til en sterkere versjon av porteren. Likevel; det var ikke akkurat lettøl porterdrikkerne slukket tørsten med.
Nå var det ikke sånn at det ikke fantes lysere (" pale") øltyper, men de var dyrere, fordi det lyse maltet var dyrere. Så porteren kom til å dominere. Alle de største bryggeriene i London var spesialisert på porterbrygging, og de var ekstremt lønnsomme - men også veldig kapitalkrevende, hvilket førte til at markedet blei dominert av noen få bryggerier, drevet av svært velstående bryggere - som også visste å skaffe seg politisk makt.
I andre halvdel av 1700-tallet blir utviklinga prega av den industrielle revolusjon. Brygginga blir en moderne kapitalistisk virksomhet som tar i bruk moderne teknikk: På slutten av 1700-tallet overtok dampmaskinen den jobben hester i "hestevandring" hadde hatt med å forsyne bryggeriene med energi til å drive kverner og pumper. Og den eldre bryggergenerasjonens motvilje mot nymotens vitenskapelige hjelpemidler som termomtere og hydrometere forsvant da en ny generasjon av bryggere overtok.
Ølet blei som sagt lagra på fat, men det blei brygga i store tanker av tre ("vats"). Noen lagret også ølet på disse tankene. Det blei en konkurranse mellom bryggeriene om å ha den største tanken, og ved bryggeriet Meux hadde de en som kunne holde nær 600 000 liter øl. Den var 6,7 meter høy. 17.oktober 1814 løsna et av båndene som holdt stavene i den fulle tanken sammen, og den revna. Ølet som flomma ut, satte i gang en kjedereaksjon i bryggeriet. En tank til, og flere store lagringsfat, blei ødelagt, og det trange smuget utafor blei fylt av en enorm flodbølge av kanskje så mye som 1,5 millioner liter øl. 8 mennesker blei drept. Ulykken førte til at bryggeriet nesten gikk konkurs, og etter dette gikk de enorme tankene nokså raskt ut av bruk.
På denne tida endra porteren seg. Bruken av hydrometeret gjorde det klart for bryggerne at det tradisjonelle portermaltet ga mye dårligere utbytte enn lyst ("pale") malt, så sjøl om det lyse maltet var dyrere, lønte det seg likevel å erstatte portermalt - eller noe av portermaltet - med lyst malt. Overgangen blei aksellerert av skattene som under napoleonkrigene blei pålagt for å finansiere krigføringa. Men nå blei ølet lysere, og diverse tilsetninger blei tatt i bruk for å gjøre det mørkere; lakris, brent sukker og innkokt vørter. Men i 1816 blei disse forbudt. (Det blei sett påsom forsøk på unndra seg skatten på malt.)
Redninga for porterbryggerne kom året etter med Daniel Wheelers svarte malt, eller "patent malt", som det blei kalt. Han tok i bruk den samme metoden som blei brukt til å riste kaffebønner; en "drum roaster" ("tønne-røster") som gjorde det mulig å holde kontrollpå røsting på så høy temperatur som 200 grader. Her fikk en heller ikke problemet med den røyksmaken som det tok et år å lagre vekk.
Med dette maltet kunne porteren brygges med bare lyst malt og fargemalt - i prinsippet på samme måte som vi brygger i dag - men samtidig blei ølet egentlig et helt annet. Som en eldre kommentator i 1822 sa det: " ... there is little of porter left but the name ... ".
Smaken begynte nå å endre seg i retning av et mildere øl enn 1700-tallets syrlige vellagra porter,og den gamle praksisen med å blande "mild" og "stale" kom tilbake, også for porter. Det blei også svært populært å blande mild ale og porter, og i sosiale skikt over arbeiderklassen gjorde "pale ale" - brygga på 100% lyst malt - inntog. Aller finest var India Pale Ale, som var en versjon produsert for hjemmemarkedet av et spesielt sterkt, vellagra og høyt humla øl som hadde blitt utvikla for eksport til kolonistene i India.
Smaksskiftet skjedde ikke over natta. Det hadde nok en sammensatt årsaksforklaring, men endringa i den sosiale sammensetninga av befolkninga i London, med en voksende middelklasse, må ha vært viktig. Men også arbeiderklassens smak endra seg. "Mild ale", eller bare "mild", som på denne tida stort sett var et lyst øl som hverken var tungt hoppa eller veldig godt utgjæra, blei populært blant nyere generasjoner av arbeidere. Det måtte drikkes ferskt, før bakterier og villgjær kunne komme i gang med å ødelegge eller endre det.
I 1863 utgjorde porter fremdeles tre fjerdedeler av ølsalget i London, men så begynte kurven å peke bratt nedover. 24 år seinere var andelen redusert til under en tredjedel.
Samtidig som porteren blei mindre viktig for bryggeriene, endra den seg. Det maltet som hadde definert portersmaken, det brune "blown" maltet som opprinnelig var det eneste maltet som blei brukt i porterbrygginga, og som oppover på 1800-tallet stadig utgjorde en del av oppskrifta, forsvant rundt 1900 mer eller mindre helt. Brunt malt var nå blitt likt det vi i dag forbinder med brunt malt. I verste fall var porter nå bare en "mild" som var gitt farge med svart malt. Den hadde ikke lenger det lagra preget, og den var blitt mindre bitter. Kort sagt; den ligna lite på hva porteren hadde vært til salget begynte å stupe.
Fremdeles lå styrken på over 5%, stort sett. Den sterkere versjonen, "stout" porter, dvs."sterk" eller "kraftig" porter, blei nå bare kalt "stout", og levde sitt videre liv under det navnet.
Framstillinga her har vært konsentrert om utviklinga i London, som for det første var stedet der porteren oppsto og utvikla seg, og som for det andre, etter 1827, var verdens største by, der det blei konsumert enorme mengder øl. Men porteren, og porterbrygginga, hadde spredt seg både til resten av England, til Wales, Skottland og Irland, og til det meste av den øldrikkende verden. Porteren var en stor eksportartikkel, og mange steder utvikla det seg egne lokale versjoner. Porteren var rett og slett det første ølet som blei drukket "overalt", slik pils er idag. Nå er de fleste lokale versjonene borte. Tysk porter finnes knapt, f.eks., men baltisk porter lever - også i Norbryggs definisjoner.
Første verdenskrig skulle vise seg å bli begynnelsen på slutten for den engelske porteren. Malt blei rasjonert, og bryggeriene forsøkte å holde volumet oppe gjennom åbrygge svakere øl. Gjennomsnittlig OG på en porter sank til 1.036. Og den steig ikke igjen etter krigen, fordi høyere skatter på sterkere øl gjorde det ulønnsomt. De som ønska seg et sterkere øl, vendte seg dessuten heller mot stout.
I løpet av de to tiåra fram mot andre verdenskrig kutta de fleste bryggeriene i UK porter ut av sortimentet. Markedet sank i takt med at de gamle porterdrikkerne blei færre og færre. Og andre verdenskrig markerte i praksis slutten. Inn på femti-tallet kunne man fremdeles få tak i porter på flaske, men i 1958 kunne avisa The Times slå fast at "Porter... is no longer brewed in Great Britain". Og fra 1973 kunne heller ikke irene få porter. Da la Guinness ned produksjonen.
Men 1970-tallet skulle samtidig bli tiåret da den engelske porteren blei gjenfødt. I 1971 blei organisasjonen CAMRA - The Campaign for Real Beer - stifta. Formålet var å ta vare på den britiske ølkulturen og det "ekte" britiske ølet som var trua av masseprodusert øl fra en industri der sammenslåinger av bryggeriene til mektige konsern skjøt fart. CAMRAvar typisk for den protestholdninga som prega mange fra den yngre generasjonen på 70-tallet, og den skulle få stor betydning. Det fikk også arbeidet til den engelske ølskribenten Michael Jackson. Hans World Guide to Beer, som kom i 1977, var med på å legge grunnlaget for en ny bevissthet om øl gjennom den systematiske bruken av begrepet øltyper. Og i den boka fikk porteren et eget avsnitt som "a lost, though not forgotten, beer".
Samtidigvar håndverksølrevolusjonen så smått på vei i USA, og på begge sider av Atlanterhavet blei den nostalgiske ideen om den tapte porteren omgjort til virkelig øl. Men ironisk nok: Det ølet som hadde vært den britiske arbeiderklassens øl, gjenoppsto som en viktig del av en utprega middelklassebasert ølkultur.
Resten er historie, og om porteren knapt nok kan kalles en dominerende art, slik den en gang var, er den langt unna å bli rødlista.
Sist redigert:
