I høst brygget vi en batch på nærmere 100 liter IPA, sterkt inspirert av Nøgne Ø's ganske bronsefargede og fyldige utgave, og med solid tørrhumling på slutten av gjæringen. Mens noen liter ble tappet på flasker og etter karbonering satt til lagring i kjølerommet, ble det resterende tappet på fem corneliusfat som ble satt til kaldlagring i garasjen. Og der glemte jeg dem da sprengkulden kom med 10-15 grader minus... Fatene var dypfrosne da jeg tok dem inn etter noen uker. Heldigvis ble ikke fatene sprengt av isdannelsen. Men noe skjedde med smaken.
Den delen av IPA-batchen som ble tappet på flaske, fikk en nydelig humlearoma, med tydelig og balansert bitterhet, helt som tilsiktet. IPAen som hadde vært dypfrosset på fat ble derimot tydelig forandret i negativ retning. Aromaen hadde en litt ubestemmelig kjellerduft. Bitterheten var også betydelig redusert. Jeg kan ikke lenger kalle dette en IPA, men i beste fall en slags Amerikans pale ale (eller brown ale). Jeg liker ikke smaken, men kona, som vanligvis er mer følsom for usmaker enn meg, liker den godt. Det virker som det er en usmak noen (bl.a. jeg) kjenner og andre ikke kjenner.
Mens flaskene med IPA som bare hadde vært lagret i kjølerommet fremstod som ganske klare i glasset, var IPAen som hadde vært frosset, betydelig mer tåkete. Jeg ville kanskje ventet av den ekstreme kaldlagringen ville føre til ekstra klaring, men det ble snarere omvendt.
Er det noen som har en ide om hva som kan ha skjedd av kjemiske forandringer med brygget i forbindelse med at disse fatene ble dypfrosset? Er en humlesterk IPA mer sensitivt for overdose av kulde enn andre øltyper?
Den delen av IPA-batchen som ble tappet på flaske, fikk en nydelig humlearoma, med tydelig og balansert bitterhet, helt som tilsiktet. IPAen som hadde vært dypfrosset på fat ble derimot tydelig forandret i negativ retning. Aromaen hadde en litt ubestemmelig kjellerduft. Bitterheten var også betydelig redusert. Jeg kan ikke lenger kalle dette en IPA, men i beste fall en slags Amerikans pale ale (eller brown ale). Jeg liker ikke smaken, men kona, som vanligvis er mer følsom for usmaker enn meg, liker den godt. Det virker som det er en usmak noen (bl.a. jeg) kjenner og andre ikke kjenner.
Mens flaskene med IPA som bare hadde vært lagret i kjølerommet fremstod som ganske klare i glasset, var IPAen som hadde vært frosset, betydelig mer tåkete. Jeg ville kanskje ventet av den ekstreme kaldlagringen ville føre til ekstra klaring, men det ble snarere omvendt.
Er det noen som har en ide om hva som kan ha skjedd av kjemiske forandringer med brygget i forbindelse med at disse fatene ble dypfrosset? Er en humlesterk IPA mer sensitivt for overdose av kulde enn andre øltyper?