For å vende tilbake til trådens opprinnelige spørsmålsstilling, så er denne siste diskusjonen etter hvert nokså irrelevant. Hvis det plopper med lange mellomrom, og SG ikke synker, er det for det første helt ufarlig å flaske eller bokse ølet (og fate er sjølsagt aldri farlig). Og for det andre kan du nok også regne med at det skjer lite modning av betydning etter hvert. Håper du på at en eller annen usmak - H2S, acetaldehyd, fusel - skal bli borte, så håper du antakelig forgjeves. (Jeg snakker av bitter erfaring
.)
Hvis ploppinga ikke gir seg, kan du ha en infeksjon. Noe, som ikke er den gjæren du tilsatte, spiser noe i ølet, og det dannes CO2 + antakelig ganske ubehagelige stoffer sett i et smaksperspektiv. Da vil etter hvert SG endre seg, men det kan ta lang tid.
Noen gjærtyper - helst belgiske, eller det er i alle fall bare med dem jeg har opplevd det - kan bruke utrolig lang tid på å gjøre seg helt ferdig. De småspiser og småspiser, finner liksom hele tida
litt til de kan ta opp og omdanne til CO2 og alkohol. Da foretrekker jeg å la dem holde på, sjøl om treukersgrensa passeres.
Men - og nå er vi over på det som bare er av mer teoretisk interesse - så har jeg disse ølene der ploppinga avtar i jevnt tempo, men ikke ser ut til å ville stoppe helt. Det går 15 sekunder, så 20 sekunder. Neste dag er det et halvminutt, og etter ei stund til er vi nede i ett minutt osv.. Men det tar ikke helt slutt, eller det tar helt urimelig lang tid. (De belgiske jeg snakka om over her, tar faktisk slutt. Og med dem er det helt åpenbart en gjæringsprosess, for SG synker hele veien, sjøl om det etter hvert skjer veldig langsomt.)
Lagerøl stopper som regel helt. w-34/70 kan sitte lenge til bords, men så legger den til slutt bort kniv og gaffel og tusler inn på soverommet. Og derfra kommer det null livstegn. Men det er plenty CO2 igjen i ølet. Så hvis det var sånn at det skal ploppe til ølet er flatt, så skjer det noe veldig rart i pilsdunkene mine - og i andre øldunker der livstegnene opphører helt, for det er jo ikke bare i pilsdunkene det gjør det. Disse ølene bryter da faktisk med fysikkens lover.
Og min enkle konklusjon på dette - som jeg har litt vondt for å forstå at kan være feil, skal jeg være ærlig - er at når det stopper å ploppe i én dunk når gjæringsprosessen opphører, så betyr det at gjæringsprosessen ikke har opphørt i de dunkene der det fremdeles plopper, om enn aldri så langsomt. Og det er neppe sånn at pilsdunkene mine er systematisk utette, eller mer utette, enn andre dunker.
Den mest sannsynlige forklaringa på at gjæren ser ut til å ha vondt for å stoppe, er nok at jeg ikke har brukt nok gjær, eller at jeg ikke har hatt frisk nok gjær - eller at jeg har begått andre feil. Om det er nok vital gjær igjen i ølet etter at hovedgjæringa er over, bør den klare å rydde opp ordentlig på rimelig tid. Dette er i alle fall lærebokforklaringa.
Men noen ganger synes jeg det virker rart, også. Og det er da jeg står der foran dunken og stirrer på gjærlåsen og klokka og klør meg i huet. Kan det hende det skjer noe nyttig nedi der? Skal jeg bare vente litt til?
Det spiller sikkert liten rolle. Men jeg står nå der og lurer like forbannet
.
