Et par ord om forskjellige pilsnervarianter
:
Bøhmisk/tsjekkisk pils:
Den bøhmiske utgaven preges gjerne av en forholdsvis stor kropp av u-utgjæret maltsødme som balanseres mot anselige mengder saazerhumle. I upasteurisert versjon forekommer dessuten lett søtlige innslag fra gjærrestene, som imidlertid holdes i sjakk av humleinnslaget. Malten anses for å være den beste og har høy utnyttelsesgrad. Allikevel er det humlen som nyter den aller høyeste anerkjennelsen. Den dyrkes tradisjonelt i Saazer-distriktet, er svært så aromatisk og kan, takket være det bløte vannet, anvendes i store kvanta uten at ølet blir beskt.
Kullsyreinnholdet holdes ofte nede, utgjæringsgrad likeså, noe som bidrar til kremaktig fylde til en lys lager å være, og en praktfull skumdannelse. Pilsner Urquell (4,4 %), som er originalen, preges av et aromabilde av honning, krydder og brødaktig malt, selv om det er de som mener at smaksrikdommen ble redusert da de moderniserte i 1992. Helt sikkert er det i hvert fall at innslaget av diacetyl ble redusert til det absolutt minimale. Det kan i den forbindelse nevnes, at om en går så langt tilbake i tid som til 1950-tallet, var innslaget med diacetyl, d.v.s. smørmaltpreget, skyhøyt i alle tsjekkiske lagerøl. Av andre bøhmiske pilsnervarianter kan nevnes bløte og maltpregede Staropramen (5 %) fra Praha, samt Budweiser Budvar (5 %). Tsjekkiske Budvar er atskillig mildere humlet enn Pilsner Urquell og den har et lett søtlig innslag i tillegg til et rikt maltpreg. Strengt tatt har den engelske ølskribenten Roger Protz rett når han skriver at Budweiser Budvar har mer til felles med en bayersk helles enn med de mest kraftfulle tsjekkiske pilsnerutgavene.
Tysk pils:
Når det gjelder tysk pils, skiller vi gjerne mellom nord og sydtysk, med den nordtyske som den tørreste og bitreste, mens den sydtyske er mer maltaromatisk. Begge typene er imidlertid mer utgjæret og følgelig tørrere enn den bøhmiske. I og med at ølet er mer utgjæret er ofte alkoholinnholdet også noe høyere og fargetonen er i utgangspunktet lysere. Sydtysk pils må imidlertid ikke forveksles med sydtyske ”bavarian helles”, som er et lyst bayerøl, eller rettere sagt et lyst münchnerøl, og ikke en pils. Det er som oftest brygget med innslag av bayermalt, som ikke er en mørk malttype, noe en kan være forledet til å tro i og med at vårt hjemmelige bayerøl er mørkt. Det er innslag av fargemalt som gjør at norsk bayer er mørk.
Tyskerne Dietrich Höllhuber og Wolfang Kaul skiller mellom fire ulike varianter av tysk pils; med sydtysk som den kraftigste og mest aromatiske, sauerländsk som en lett, lys variant med et diskret humlepreg. En annen variant som betegnes som klassisk pils, er fyldig som en sydtysk pils med et mer utpreget humlepreg men ikke så humlepreget som nordtysk pils.
Jever (4,9 %) fra Friesisches Brauhaus, og Ratsherrn (4,9 %) fra Elbschloss i Hamburg kan stå som representanter for den nordlige varianten med sin særdeles slanke kropp og påfallende humlebitterhet. Warsteiner (4,8 %) fra Cramer i Warstein, er tysklands største ølmerke og erketypen for sauerländsk pils. König-Pilsener (4,9 %) får stå som representant for klassisk tysk pils, mens ren pilsner kan være vanskeligere å oppdrive i sydtyskland, der mer maltpregede helles er mer vanlig.
Internasjonal lager:
Det meste av pilsnervarianter som selges er av typen internasjonal lager, ølets svar på billig vin eller hvitt masseprodusert brød. Fremfor alt er humleinnslaget nedtonet og en del av malten kan være erstattet av råfrukt, det vil si alt som gjærer, men som ikke er malt, som oftest ris, mais eller glukosesirup. Under bryggingen benyttes ofte ”high gravity brewing”, noe som innebærer at man først lager et sterkt brygg som deretter vannes ut til pilsnerstyrke.
Eurolager:
Carlsberg Lager, Tuborg Grønn, Bacaris Piksner, Pripps Blå, Amstel Lager, Heineken og Grolsch Premium Pilsner. Da Emil Chr. Hansen begynte å isolere undergjær for første gang i 1888, la han grunnlaget for de fleste europeiske pilsnerølene. Omtrent samtid begynte danske bryggere å benytte råfrukt. Hovedsakelig for å gjøre ølet lysere og mildere, ikke for å spare penger. Ølene ble av den grunn både lysere og mer avdempet i smaken enn både de tsjekkiske og tyske. Imidlertid sluttet en stor del av de danske bryggeriene å bruke råfrukt, da de ikke kunne garantere at maisen eller risen var genmodifisert.
Eurolageren har noe mer smak enn amerikansk lager/pils.
Norsk pils:
Våre hjemlige norske pilsnerutgaver representerer en ganske ensartet gruppe. Ølet har mer smak og aroma enn internasjonal lager og eurolager, men er ikke så karakteriske som tysk eller tsjekkisk Pils. Av disse hovedtypene står den utvilsomt nærmest den tsjekkiske, grunnet tyskernes hang til et tørrere og mer humlet preg. Norsk pils har til nå blitt brygget etter den norske utgaven av renhetsloven for øl, hvilket innebærer at det kun benyttes vann, malt, humle og gjær.
Moderne lager/pils:
Det har blitt tradisjon med craftbryggerier som lager pilsnervarianter med litt høyere alkohol og med humleavtrykk med mer fritt valg av humletyper.