Debatten her begynner å anta litt merkelige former, synes jeg.
Det bør ikke være noe “for” eller “mot” forskning, og det bør heller ikke feilaktig konkluderes med at man kan benytte forskning til å lage øl som objektivt sett smaker godt.
Det man kan trekke ut av forskningen, er muligheten til å forstå hvordan man skaper reproduserbare resultater. Gjennom en systematisk og metodisk tilnærming, finner man ut hvilke prosesser som gir et resultat man kan gjenskape med stor nøyaktighet. Metoden tar overhode ikke stilling til om resultatet er “godt” eller “vondt,” da dette er subjektive størrelser som ikke kan falsifiseres.
Om man med godt håndverk lager godt øl, trenger man ikke lefle med dette, med mindre man sliter med at man ikke klarer å få konsistente resultater. Om man derimot ønsker å forstå sin egen bryggeprosess, og hvordan man kommer frem til det man skaper, og ønsker å vite at man med sikkerhet kan komme frem til samme resultat hver gang - da er systematikk og metode (forskning) essensielt. Derfor fører jeg selv en svært detaljert logg over hvert eneste brygg, og analyserer hvilke parametre som kan ha hatt innvirkning på avvik i resultatet. Om man kommer til gode resultater uten en slik tilnærming, er den helt unødvendig om man ikke har glede av det.
I denne tråden, ble min interesse vekket fordi jeg ikke kunne umiddelbart se hva som skulle utgjøre smaksforskjellen ved de to ulike karboneringsmetodene, og jeg har prøvd å finne ut hvilke parametre trådstarter har hatt kontroll over, og hvilke feilkilder som kan finnes. Det er ike fordi det er noe galt med hans tilnærming, men fordi JEG vil vite hva som skaper den opplevde forskjellen.
@Finn Berger har postet en interessant artikkel som jeg skal se nærmere på, og som kanskje kan gi noen forklaringer. Jeg gleder meg til å få tid til å lese den. Imidlertid kan man ikke konkludere ut fra én studie, selv om det kan gi interessante retninger.
Det må være helt greit å poste ennslik problemstilling som her er presentert. Og det må være greit å be om ytterligere opplysninger, slik at man kan forsøke å forstå hvilke mekanismer og fenomener som skaper det resultatet de respektive problemstillinger omhandler.
Å gjøre dette til en diskusjon om verdien av systematikk og metode, der det kun skal finnes én riktig vei å betrede, det synes jeg derimot ikke noe om......
Moralen er: Lag godt øl. Hvordan du lager det er helt opp til deg selv, og du må gjerne overlate til andre å finne ut hva som gjør ølet ditt godt.
Det gjorde godt å lese dette innlegget
.
Du er opptatt av hva som eventuelt er
forklaringen på de forskjellene folk mener å smake. Og hvis det er mulig å finne forskning som fastslår at det er objektive forskjeller på resultatet av gjæring med sukker (sukrose) og med glukose, så styrker det den siden som mener det er smaksforskjeller, også - særlig hvis de objektive forskjellene består i ulike mengder av smakstoffer, som f.eks. alkoholer og estere.
Skulle man derimot finne at det ikke er forskjeller når det gjelder produksjonen av smaksstoffer, hva da?
Da er det vel bare to alternativer. Enten er det noe forskningen ikke har funnet, og forskningsresultatene er altså gale, eller smakerne har tatt feil.
Den siste hypotesen - at smakerne tar feil - står sterkere jo flere mulige feilkilder som foreligger ved måten smakstesten(e) er gjennomført på. Og det er vel det diskusjonen i denne tråden har dreid seg om.
For det første: Kan vi være sikre på at det ølet som testes, er helt likt med unntak for den ene faktoren som skal undersøkes? Det vil jeg i de aller fleste tilfeller være uhyre skeptisk til at hjemmebryggere kan få til. Men akkurat å teste forskjellen når det gjelder effekten av å karbonere med to ulike sukkerarter, mener jeg at kanskje er realistisk.
For det andre: Er smakerne kvalifiserte? Sjøl garvede dommere kan lett lures, har det vist seg. Men likevel: Påliteligheten øker kraftig når det er trenede smakere som utgjør smakerpanelet. Flere bryggerier bruker ansatte i slike paneler, og legger vekt på å trene dem, og på å kartlegge hvilke smaker de eventuelt er gode og mindre gode til å oppfatte. Men: Hvis poenget er å teste om vanlige folk kan kjenne forskjell, må man bruke et panel av vanlige folk. Da vil jo faktisk de trenede smakerne være diskvalifisert.
For det tredje: Har man utført testen slik at den tilfredsstiller metodiske krav? (Jeg tror ikke det er veldig enkelt, men skal glatt innrømme at dette har jeg veldig lite greie på. Jeg bygger på det jeg leste av en diskusjon omkring A.J. deLanges - tror jeg det var - kritikk av metoden til bryggosofene.)
For det fjerde: Har testen blitt utført flere ganger av uavhengige testere? En test som er gjennomført bare en gang, har liten verdi.
Jeg tror at det er objektive forskjeller mellom øl som blir tilsatt sukrose, og øl som blir tilsatt glukose. (Jeg har lest et par andre studier enn den jeg lenket til, også, men klarer ikke å finne dem igjen nå, dessverre.) Det styrker etter min mening påstanden om at det er smaksforskjeller.
Glukose inneholder noe vann, så man må bruke mer av det. Jeg kan ikke tenke meg at ikke kalkulatorene gir en tilstrekkelig nøyaktig beregning av det. Og dermed mener jeg at den første betingelsen ovenfor er oppfylt: Den eneste forskjellen mellom de to ølene som blir testet, er karboneringssukkeret.
Til den andre og tredje betingelsen: Det er vel rimelig å bruke vanlige folk som dommere her? Men jeg er ikke helt happy med det, og ikke med det tredje punktet, heller. Det er klart det hadde vært langt mer tilfredsstillende med et panel av trenede smakere, og et strengt metoderegime.
Jeg har ikke oversikt over hvor mange som har gjort dette forsøket, men det er i alle fall flere. Og jeg ser bare én som ikke kjenner forskjell.
I sum synes jeg at det virker mest rimelig å anta at det
er forskjeller på resultatet av å bruke sukker og glukose. Men det er selvfølgelig ikke det samme som å si at vi har noen sikker (dvs. 99,x%), objektiv viten om dette.
