hehe - jeg liker måten du opererer som "yeast-whisperer" på. Men jeg tror ikke du har tolket våre små venner rett. De er litt mer ensporet enn det der, og sjøl om de er aseksuelle, så tenker de stort sett bare på én ting.
Akkurat; de tenker på å formere seg.
Nå er det mye som tyder på at hva vi har tenkt på som ikke-bevisst liv - f.eks. trær - faktisk både tenker og kommuniserer. Eller rettere sagt; de oppfører seg som om de gjør det - og det er jo mer enn hva som kan sies om en del mennesker. Så jeg skal ikke tvert avvise at gjæren kan ta kollektive beslutninger som et "vi", slik du skildrer. Men jeg tror egentlig ikke at de gjør det, og jeg tror i alle fall ikke at de tenker "hvor mange nye celler må vi lage for å få dette sirkuset ut på veien?"
Som sagt; gjær "tenker" først og fremst på å formere seg. Og jeg har vondt for å tro at de er så avanserte at de ut fra en analyse av innholdet av gjærbart sukker i vørteren beregner hvor mange celler som gir optimal formeringseffekt for dem som gruppe. Jeg tror helst at hver enkelt gjærcelle tenker ganske snevert at "Hei, endelig en sjanse til å få videreført de fantastiske genene mine. Nå må jeg bare skynde meg å få syntetisert mye steroler og fettsyrer så klonene mine kan få best mulig betingelser med seg videre, og så må jeg få fikset opp cellemembranene mine så jeg kan nyttiggjøre meg alt dette sukkeret og skaffe energi til å lage kloner."
Men jeg tror jo ikke at du mente dette så bokstavelig, heller, da. Jeg ble bare litt fascinert av perspektivet.
Jeg mente det bokstavelig. Går du i mot din egen Palmer, og egentlig alt av vitenskap, altså? Dette er elementært.
Celler forstår hva de har blitt kastet inn di. De har reseptorer for å føle på hvor mye næring som er rundt de, og de "snakker" sammen for å koordinere veksten. Du kan starte med yeast protein interaction network.