Finn Berger
Moderator
Wee Heavy, øl for vinteren 2026/2027
Kvikksølvet er på vei ned mot 0, og det er på høy tid å gire brygginga inn mot nødhjelp for frosne sjeler. Denne gangen henter vi inspirasjon fra skottene, som er gode på sterke drikker.
Sterkt øl i Skottland heter (bl.a. )Wee Heavy. Det er skottenes versjon av et opprinnelig engelsk øl, old ale, og for de historiske røttene til den øltypen viser vi til en tidligere artikkel, som dere finner her.
Nå er "wee heavy" en i historisk perspektiv ganske ny betegnelse på øl som ellers gikk under navn som "scotch ale" eller rett og slett bare "strong ale". Den dukker ikke opp før på 1900-tallet. (Kilde) Og sjøl om "wee heavy" er blitt vanlig, kan du godt finne de eldre betegnelsene brukt. Altså: Ikke alt som ikke kalles wee heavy, er nødvendigvis ikke en wee heavy.
Om vi tenker på skotsk brygging som noe i likhet med skotsk maltwhiskyproduksjon - små avsidesligggende produsenter med sterk lokal forankring - tenker vi feil. Den skotske øltradisjonen vi finner i dag, er knytta til suksessrike storby-bryggerier som produserte mye for eksport - og som hadde et enormt marked fordi Skotland som en del av UK hadde adgang til hele det britiske imperiet. Der konkurretrte de med engelske øl og engelske bryggerier - og klarte seg utmerket. Og de brygga ikke vesentlig annerledes øl enn dem. Men de kunne utnytte "scotch ale" som merkevarebegrep.
Så mye for eventuelle romantiske forestillinger knytta til skotsk øl - som skotske produsenter forøvrig gjerne prøver å bygge opp under, som f.eks. her. Det betyr ikke nødvendigvis at det er feil å snakke om sterk skotsk ale - "wee heavy" - som øltype. Det finnes klassiske skotskbrygga øl som kan danne grunnlag for det - og det finnes et norsk eksempel som har erobra en spesiell posisjon fordi det nærmest er blitt et ikonisk juleøl, nemlig Kinns Julefred. På polet finner du bare ett øl som kalles wee heavy, men flere som kalles old ale.
Definisjoner
Det definitive beviset på at ølstilen finnes, er sjølsagt at vi har typedefinisjoner av den. Her finner du den norske, dvs. Norbryggs: https://norbrygg.no/oldomming/definisjon-av-oltyper/#5F, og her er den amerikanske (BJCP):https://styles.bjcp.org/bjcp-2021-beer/17/17c-wee-heavy . Begge disse lister også opp eksempeløl som du kan se etter om du skulle være så heldig å befinne deg et sted de er å få tak i. For som sagt: I Norge finner du dem ikke.
Så hva karakteriserer en wee heavy?
Den skal være sterk, minst 6,5% ABV, som forøvrig er nøyaktig hva Julefred har. Amerikanerne godtar wee heavy opp til 10%, mens Norbrygg setter øvre grense ved 8,4%..
Dette skal være et maltdrevet øl, med "en kompleks maltsmak av røstet malt i søtlig balanse med humle", og "med kompleks karakter av kjeks, toffee og/eller karamell , kan være svakt røstet.". Formuleringa "maltsmak av røsta malt" skal nok ikke forstås dithen at røsta malt skal dominere; du kan ha noe røsta preg, Den norske definisjonen kan virke noe sjølmotsigende her. Men ser vi på den amerikanske definisjonen, blir det klart at det røsta preget ikke er påkrevet. Om aromaen sier den "Faint hint of roast is sometimes noted". I smaken skal du kjenne "a hint of grainy roast in the finish".
Du kan ha merkbar humlearoma, men du trenger ikke å ha humlearoma i det hele tatt.
Esterpreget skal være fra svakt til tydelig - men altså ikke kraftig. Bitterheta skal balansere maltsødmen, som skal være tydelig til kraftig, men dette skal ikke være et bittert øl. Øvre grense er 35 IBU - og da, som sagt, i balanse med maltsødme.
Maltsødme er et sentralt ord her. Har du ikke det, er det ingen wee heavy du har brygga, så du vil absolutt ikke ha et tørt øl.
Definisjonen nevner det ikke, men bare så det er sagt: Røyksmak er ikke en del av smaksprofilen til en wee heavy - eller av de svakere versjonene av skotsk ale, for den sakens skyld. At skottene tørka maltet til øl med torv som brensel, er ei myte. Bryggeriene har ligget i det skotske lavlandet, og der har heller ikke whiskyene tradisjonelt hatt røykpreg. Kull har av naturlige årsaker vært det foretrukne brenselet.
Ingredienser og prosess
Karamellmalt er en nærliggende løsning for å oppnå den maltsødmen som er helt grunnleggende i en wee heavy. Du kan også øke maltpreget gjennom å meske høyt - dvs. fra 68 grader og oppover - slik at du kan bruke mer malt uten å få for høy alkoholprosent. Høyere mesketemperatur vil også gi en litt høyere andel maltotriose, og om du kommer over 70 grader produserer du en del ekstra dekstriner. Men dekstrinene gjør lite annet enn å heve både OG og FG, og det er ikke noe du skal bry deg om.
De aller mørkeste krystallmaltene skal brukes med forsiktighet, men kan bidra med mørke frukter i smaksbildet - og kanskje også gi et svakt røsta preg.
Melanoidinmalt opptrer ofte i oppskrifter du kan finne på nettet. Det skal tilføre maillardreaksjonsprodukter, og altså herme effekten av den lange koketida - som skotske bryggerier stort sett faktisk hverken har brukt eller bruker. Langkokinga er med andre ord ei myte. Ikke dermed sagt at du ikke skal bruke melanoidinmalt hvis du liker effekten av det, men vær forsiktig med mengden. Melanoidinmalt kan prege et øl kraftig om du bruker mye - og her blir det feil.
Det virker litt uklart ut fra formuleringene i definisjonene hvilken rolle røsta malt bør spille, men når det under "smak" sies at den kraftige maltsmaken i ølet "kan være svakt røstet", antyder vel det at det faktisk ikke er nødvendig å bruke røsta malt. Jeg trur likevel at det er vanlig å gjøre det. En grunn kan være at et lite bitt fra røsta malt kan hjelpe til med å balansere maltsødmen. Kinn brukerf.eks. amber malt og litt røsta bygg (roasted barley), men ellers er sjokomalt mye brukt. Pass på mngden; dette skal ikke bli en stout eller porter.
Så bør du velge en gjær som ikke på død og liv vil tygge i seg alt av søtsakene - skjønt det har ikke all verdens effekt at den lar maltotriosen være i fred, for maltotriose er ikke særlig søtt. Et naturlig valg er sjølsagt Edinburgh-gjæren (WLP028, Wyeast 1728, Imperial A31 Tartan), som oppgis å ha en utgjæringsprosent mellom 70 og 75. Kinn bruker Wyeast 1318 London Ale III, som har samme utgjæringsnivå. Enda mindre sulten er Lallemands Windsor, med 65-72%. Edinburgh.gjæren vil nok gi et mer dempa esterpreg enn de to engelske, særlig om du gjærer den lavt - og det kan være en grunn til å prøve å få tak i den.
Humlas viktigste rolle i en wee heavy er å gi nok bitterhet til å balansere sødmen i ølet, som definitivt ikke skal være klissete. Men samtidig må du tenke på at en wee heavy ikke skal være et bittert øl. Øvre grense går ved 35 IBU
Humla skal være klassisk engelsk -altså f.eks. EKG og Fuggles. Vær forsiktig med de seine tilsetningene, om du bruker sånne. Humla skal ikke konkurrere med maltet om oppmerksomheta, men har lov til å vise seg i kulissene.
Norbrygg har dessuten med "svak til tydelig vinøs alkoholkarakter" som et typetrekk, og det vil også kunne gå inn i dette bildet og bidra til å komplementere sødmen. Men NB: Dette betyr ikke at du skal gå inn for å produsere fusel. Litt varming på tunga er fint, men ikke mer. Den vinøse delen av alkoholkarakteren er ellers kanskje først og fremst et produkt av endringer som skjer under lagringa, så det er ikke noe du skal vente å finne i det ferske ølet ditt.
Meskinga er uproblematisk når du brygger en wee heavy. En enkel infusjonsmesk på en times tid er alt som trengs. Men du kan - som sagt tidligere - påvirke resultatet gjennom valg av mesketemperatur. Lavere enn 67 grader bør du antakelig ikke gå - skjønt det er liten forskjell mellom 65 og 67grader. 67 grader vil stadig gi ganske høy gjærbarhet. Men når du går over det, vil gjærbarheta synke med ca. fire prosentpoeng for hver grad du går opp. Dermed kan du bruke mer malt, og få et fyldigere og/eller søtere øl uten å heve alkoholinnholdet.
Det har sirkulert en del forestillinger om at kokinga i tradisjonell skotsk brygging produserte bådekaramellisering og kraftige maillardreaksjonsprodukter. Det er mulig en kan få til det med de lokale temperaturene som kan oppstå i direktefyrte kopperkjeler - det veit jeg lite om - men skotske bryggerier brygger i dag på moderne utstyr av stål, så det er ikke slik smaken i en moderne wee heavy blir til. Likevel sverger en del til forsøk på å herme effekten fra direktefyrte kopperkjeler gjennom å koke inn en del av vørteren til sirup.
Jeg har prøvd dette, og jeg er skeptisk til om det har noen effekt. Jeg kunne i hvert fall ikke merke at det hadde det. Men om det frister å gjøre et forsøk, skal jeg ikke si tvert at det vil bli mislykka. Dessuten var det ganskei nteressant å følge med på hva som skjedde underveis.
Oppskrifter
Dette blir dessverre en litt mager avdeling, først og fremst pga kombinasjonen av mangel påoriginaloppskrifter.
Her finner du oppskrifta på Kinns Julefred: https://forum.norbrygg.no/threads/kommersielle-oppskrifter-fra-bryggeriene.21940/post-361139 Den gir deg muligheta til å brygge et godt øl som du kan sammenligne med et kommersielt øl av god kvalitet som jeg mener har god typeriktighet.
Det er mulig å finne et par originaloppskrifter - fra Belhaven og Traquair - om du leiter på nettet . Prøv f.eks. et AI-søk på "Are there any original recipes from scottish breweries on a wee heavy?". Men jeg trur disse har begrensa verdi for oss, fordi vi nok ikke kan herme prosessen i store tradisjonelle skotske bryggerier.
Moderne oppskrifter bygger mer på bruk av spesialmalt (krystallmalt, røsta malt og melanoidinmalt) enn de historiske oppskriftene. Oppskrifta til Kinn er et eksempel på det, et annet er Jamil Zainascheffs fraBrewing Classic Styles, som du finner her: https://homebrewersassociation.org/homebrew-recipe/beer-recipe-of-the-week-mczainasheffs-wee/ (Den er laga for ekstraktbrygging, men du finner maltalternativet om du skroller til slutten.)
Du kan finne mange forsøk på å klone klassiske øl, som de som oppgis som eksempeløl i definisjonene, om du søker på nettet. Jeg har ingen mulighet til å vurdere slike, og derfor tar jeg ikke med noen. Sjøl har jeg ikke erfaring med andre oppskrifter på wee heavy enn Kinns, som jeg har brukt noen ganger, og kan anbefale.
Vinneroppskriftene - og andre ogtredjeplassene - fra de siste NM i hjemmebrygging finner du her:
Jeg regner med at noen av dere har favorittoppskrifter dere kan bidra med - eller har funnet gull ute pånettet som jeg ikke har klart å lokalisere.
Kvikksølvet er på vei ned mot 0, og det er på høy tid å gire brygginga inn mot nødhjelp for frosne sjeler. Denne gangen henter vi inspirasjon fra skottene, som er gode på sterke drikker.
Sterkt øl i Skottland heter (bl.a. )Wee Heavy. Det er skottenes versjon av et opprinnelig engelsk øl, old ale, og for de historiske røttene til den øltypen viser vi til en tidligere artikkel, som dere finner her.
Nå er "wee heavy" en i historisk perspektiv ganske ny betegnelse på øl som ellers gikk under navn som "scotch ale" eller rett og slett bare "strong ale". Den dukker ikke opp før på 1900-tallet. (Kilde) Og sjøl om "wee heavy" er blitt vanlig, kan du godt finne de eldre betegnelsene brukt. Altså: Ikke alt som ikke kalles wee heavy, er nødvendigvis ikke en wee heavy.
Om vi tenker på skotsk brygging som noe i likhet med skotsk maltwhiskyproduksjon - små avsidesligggende produsenter med sterk lokal forankring - tenker vi feil. Den skotske øltradisjonen vi finner i dag, er knytta til suksessrike storby-bryggerier som produserte mye for eksport - og som hadde et enormt marked fordi Skotland som en del av UK hadde adgang til hele det britiske imperiet. Der konkurretrte de med engelske øl og engelske bryggerier - og klarte seg utmerket. Og de brygga ikke vesentlig annerledes øl enn dem. Men de kunne utnytte "scotch ale" som merkevarebegrep.
Så mye for eventuelle romantiske forestillinger knytta til skotsk øl - som skotske produsenter forøvrig gjerne prøver å bygge opp under, som f.eks. her. Det betyr ikke nødvendigvis at det er feil å snakke om sterk skotsk ale - "wee heavy" - som øltype. Det finnes klassiske skotskbrygga øl som kan danne grunnlag for det - og det finnes et norsk eksempel som har erobra en spesiell posisjon fordi det nærmest er blitt et ikonisk juleøl, nemlig Kinns Julefred. På polet finner du bare ett øl som kalles wee heavy, men flere som kalles old ale.
Definisjoner
Det definitive beviset på at ølstilen finnes, er sjølsagt at vi har typedefinisjoner av den. Her finner du den norske, dvs. Norbryggs: https://norbrygg.no/oldomming/definisjon-av-oltyper/#5F, og her er den amerikanske (BJCP):https://styles.bjcp.org/bjcp-2021-beer/17/17c-wee-heavy . Begge disse lister også opp eksempeløl som du kan se etter om du skulle være så heldig å befinne deg et sted de er å få tak i. For som sagt: I Norge finner du dem ikke.
Så hva karakteriserer en wee heavy?
Den skal være sterk, minst 6,5% ABV, som forøvrig er nøyaktig hva Julefred har. Amerikanerne godtar wee heavy opp til 10%, mens Norbrygg setter øvre grense ved 8,4%..
Dette skal være et maltdrevet øl, med "en kompleks maltsmak av røstet malt i søtlig balanse med humle", og "med kompleks karakter av kjeks, toffee og/eller karamell , kan være svakt røstet.". Formuleringa "maltsmak av røsta malt" skal nok ikke forstås dithen at røsta malt skal dominere; du kan ha noe røsta preg, Den norske definisjonen kan virke noe sjølmotsigende her. Men ser vi på den amerikanske definisjonen, blir det klart at det røsta preget ikke er påkrevet. Om aromaen sier den "Faint hint of roast is sometimes noted". I smaken skal du kjenne "a hint of grainy roast in the finish".
Du kan ha merkbar humlearoma, men du trenger ikke å ha humlearoma i det hele tatt.
Esterpreget skal være fra svakt til tydelig - men altså ikke kraftig. Bitterheta skal balansere maltsødmen, som skal være tydelig til kraftig, men dette skal ikke være et bittert øl. Øvre grense er 35 IBU - og da, som sagt, i balanse med maltsødme.
Maltsødme er et sentralt ord her. Har du ikke det, er det ingen wee heavy du har brygga, så du vil absolutt ikke ha et tørt øl.
Definisjonen nevner det ikke, men bare så det er sagt: Røyksmak er ikke en del av smaksprofilen til en wee heavy - eller av de svakere versjonene av skotsk ale, for den sakens skyld. At skottene tørka maltet til øl med torv som brensel, er ei myte. Bryggeriene har ligget i det skotske lavlandet, og der har heller ikke whiskyene tradisjonelt hatt røykpreg. Kull har av naturlige årsaker vært det foretrukne brenselet.
Ingredienser og prosess
Karamellmalt er en nærliggende løsning for å oppnå den maltsødmen som er helt grunnleggende i en wee heavy. Du kan også øke maltpreget gjennom å meske høyt - dvs. fra 68 grader og oppover - slik at du kan bruke mer malt uten å få for høy alkoholprosent. Høyere mesketemperatur vil også gi en litt høyere andel maltotriose, og om du kommer over 70 grader produserer du en del ekstra dekstriner. Men dekstrinene gjør lite annet enn å heve både OG og FG, og det er ikke noe du skal bry deg om.
De aller mørkeste krystallmaltene skal brukes med forsiktighet, men kan bidra med mørke frukter i smaksbildet - og kanskje også gi et svakt røsta preg.
Melanoidinmalt opptrer ofte i oppskrifter du kan finne på nettet. Det skal tilføre maillardreaksjonsprodukter, og altså herme effekten av den lange koketida - som skotske bryggerier stort sett faktisk hverken har brukt eller bruker. Langkokinga er med andre ord ei myte. Ikke dermed sagt at du ikke skal bruke melanoidinmalt hvis du liker effekten av det, men vær forsiktig med mengden. Melanoidinmalt kan prege et øl kraftig om du bruker mye - og her blir det feil.
Det virker litt uklart ut fra formuleringene i definisjonene hvilken rolle røsta malt bør spille, men når det under "smak" sies at den kraftige maltsmaken i ølet "kan være svakt røstet", antyder vel det at det faktisk ikke er nødvendig å bruke røsta malt. Jeg trur likevel at det er vanlig å gjøre det. En grunn kan være at et lite bitt fra røsta malt kan hjelpe til med å balansere maltsødmen. Kinn brukerf.eks. amber malt og litt røsta bygg (roasted barley), men ellers er sjokomalt mye brukt. Pass på mngden; dette skal ikke bli en stout eller porter.
Så bør du velge en gjær som ikke på død og liv vil tygge i seg alt av søtsakene - skjønt det har ikke all verdens effekt at den lar maltotriosen være i fred, for maltotriose er ikke særlig søtt. Et naturlig valg er sjølsagt Edinburgh-gjæren (WLP028, Wyeast 1728, Imperial A31 Tartan), som oppgis å ha en utgjæringsprosent mellom 70 og 75. Kinn bruker Wyeast 1318 London Ale III, som har samme utgjæringsnivå. Enda mindre sulten er Lallemands Windsor, med 65-72%. Edinburgh.gjæren vil nok gi et mer dempa esterpreg enn de to engelske, særlig om du gjærer den lavt - og det kan være en grunn til å prøve å få tak i den.
Humlas viktigste rolle i en wee heavy er å gi nok bitterhet til å balansere sødmen i ølet, som definitivt ikke skal være klissete. Men samtidig må du tenke på at en wee heavy ikke skal være et bittert øl. Øvre grense går ved 35 IBU
Humla skal være klassisk engelsk -altså f.eks. EKG og Fuggles. Vær forsiktig med de seine tilsetningene, om du bruker sånne. Humla skal ikke konkurrere med maltet om oppmerksomheta, men har lov til å vise seg i kulissene.
Norbrygg har dessuten med "svak til tydelig vinøs alkoholkarakter" som et typetrekk, og det vil også kunne gå inn i dette bildet og bidra til å komplementere sødmen. Men NB: Dette betyr ikke at du skal gå inn for å produsere fusel. Litt varming på tunga er fint, men ikke mer. Den vinøse delen av alkoholkarakteren er ellers kanskje først og fremst et produkt av endringer som skjer under lagringa, så det er ikke noe du skal vente å finne i det ferske ølet ditt.
Meskinga er uproblematisk når du brygger en wee heavy. En enkel infusjonsmesk på en times tid er alt som trengs. Men du kan - som sagt tidligere - påvirke resultatet gjennom valg av mesketemperatur. Lavere enn 67 grader bør du antakelig ikke gå - skjønt det er liten forskjell mellom 65 og 67grader. 67 grader vil stadig gi ganske høy gjærbarhet. Men når du går over det, vil gjærbarheta synke med ca. fire prosentpoeng for hver grad du går opp. Dermed kan du bruke mer malt, og få et fyldigere og/eller søtere øl uten å heve alkoholinnholdet.
Det har sirkulert en del forestillinger om at kokinga i tradisjonell skotsk brygging produserte bådekaramellisering og kraftige maillardreaksjonsprodukter. Det er mulig en kan få til det med de lokale temperaturene som kan oppstå i direktefyrte kopperkjeler - det veit jeg lite om - men skotske bryggerier brygger i dag på moderne utstyr av stål, så det er ikke slik smaken i en moderne wee heavy blir til. Likevel sverger en del til forsøk på å herme effekten fra direktefyrte kopperkjeler gjennom å koke inn en del av vørteren til sirup.
Jeg har prøvd dette, og jeg er skeptisk til om det har noen effekt. Jeg kunne i hvert fall ikke merke at det hadde det. Men om det frister å gjøre et forsøk, skal jeg ikke si tvert at det vil bli mislykka. Dessuten var det ganskei nteressant å følge med på hva som skjedde underveis.
Oppskrifter
Dette blir dessverre en litt mager avdeling, først og fremst pga kombinasjonen av mangel påoriginaloppskrifter.
Her finner du oppskrifta på Kinns Julefred: https://forum.norbrygg.no/threads/kommersielle-oppskrifter-fra-bryggeriene.21940/post-361139 Den gir deg muligheta til å brygge et godt øl som du kan sammenligne med et kommersielt øl av god kvalitet som jeg mener har god typeriktighet.
Det er mulig å finne et par originaloppskrifter - fra Belhaven og Traquair - om du leiter på nettet . Prøv f.eks. et AI-søk på "Are there any original recipes from scottish breweries on a wee heavy?". Men jeg trur disse har begrensa verdi for oss, fordi vi nok ikke kan herme prosessen i store tradisjonelle skotske bryggerier.
Moderne oppskrifter bygger mer på bruk av spesialmalt (krystallmalt, røsta malt og melanoidinmalt) enn de historiske oppskriftene. Oppskrifta til Kinn er et eksempel på det, et annet er Jamil Zainascheffs fraBrewing Classic Styles, som du finner her: https://homebrewersassociation.org/homebrew-recipe/beer-recipe-of-the-week-mczainasheffs-wee/ (Den er laga for ekstraktbrygging, men du finner maltalternativet om du skroller til slutten.)
Du kan finne mange forsøk på å klone klassiske øl, som de som oppgis som eksempeløl i definisjonene, om du søker på nettet. Jeg har ingen mulighet til å vurdere slike, og derfor tar jeg ikke med noen. Sjøl har jeg ikke erfaring med andre oppskrifter på wee heavy enn Kinns, som jeg har brukt noen ganger, og kan anbefale.
Vinneroppskriftene - og andre ogtredjeplassene - fra de siste NM i hjemmebrygging finner du her:
Jeg regner med at noen av dere har favorittoppskrifter dere kan bidra med - eller har funnet gull ute pånettet som jeg ikke har klart å lokalisere.
Sist redigert:
. Jeg har retta opp artikkelen nå.
