Årets første eksperiment, som skulle forsøke å informere meg om to ting:
1. Er Simpsons dark crystal et bra bitter-malt?
2. Hvilken vannprofil foretrekker jeg? Kalsium-tungt, nøytralt, eller sulfat-tungt?
Dette er en bitter med 8% Simpsons dark crystal og 92% Maris otter. EKG og Fuggle. Jeg splitta den i tre og tilsatte salter for å få tre versjoner av samme øl:
Klorid: ca 200ppm Cl, 120ppm Ca, 80ppm SO
Nøytral: 60ppm Ca/Cl/SO
Sulfat: ca 200ppm SO, 120ppm Ca, 80ppm Cl
Nøytral: dufter av karamell. Ikke veldig kraftig aroma. Litt jord/kjeller fra humla? Det er ikke støtende. Ikke mye brød og bakst å kjenne. Skal sies at jeg har litt tette bihuler, så luktesansen er nok ikke på topp.
Smaker crisp og fin, med en tydelig, men ikke overdøvende karamelltone. Lite til intet preg fra gjæren, annet enn at den har gjort ølet uapetittelig grumsete.
Klorid: dufter veldig likt. Jeg finner ikke noe som skiller dem. Smaken er litt annerledes, men ikke voldsomt. Det smaker noe kraftigere, men samtidig syns jeg ikke karamellen kommer like godt frem.
Sulfat: mye likt. Jeg er usikker på om jeg hadde skilt dem i en blindtest.
Jeg syns side-om-side-smaking som dette er utrolig vanskelig. Jeg kan ærlig talt ikke si at disse er dramatisk forskjellige.
Visuelt skuffer disse, og det tror jeg at Verdant skal ta skylda for. Selv med kaldkræsj og gelatin blir øl gjæret med Verdant grumsete og kjipt. Det burde egentlig ikke overraske, siden den brukes til sånne uapetittelige NE IPAs, men jeg har tenkt at den er en London-gjær. Det er lite bidrag fra gjæren i smaken her, så jeg sier meg ferdig med denne gjæren.
Det er et ganske godt øl, men ikke noe å rope hurra for. Det har ikke den syngende litt syrlige karamelltonen fra bishop's finger, men er knepent nærmere enn tidligere forsøk.
Må nok brygge mer.