Brewbuilt sine unitanker er godkjente for trykk opp til 15 PSI, som er omtrent 1 BAR. Det står i instruksjonene at man aldri skal trykksette brewbuilt-tankene til mer enn 15 PSI/1 BAR. Sikkerhetsventilen som følger med er derfor en 1 BAR sikkerhetsventil.
Når det er sagt, vet jeg ikke hvordan du kan være 100% sikker på at tanken begynner å slippe trykk på 0,8 BAR. Har du stukket hull i pakningen til manometret som står på tanken? Jeg måtte stikke et bittelite nålehull i pakningen på brewtools tanken min for at den skulle måle riktig trykk.
Svaret på spørsmålet ditt blir vel egentlig at du ikke bør overstige det trykket sikkerhetsventilen slipper på.
Om du skal trykkfermentere anbefaler også produsenten av tanken at du kjøper til "pressure fermentation kit" med spundingventil.
Om du har behov for høyere trykk skulle du muligens kjøpt annen tank. Det er så vidt jeg vet kun brewtools som har 30 PSI/2 BAR som rated trykk. Både Spike, SS Brewtech og Brewbuilt har 15 PSI som makstrykk.
Videre kan det vel diskuteres om det egentlig er behov for mer enn 12 PSI trykk... Selv på velkarbonerte øl holder det med 12 PSI hos meg i alle fall. Om jeg skulle brygget weissbier eller noe annet som krever mer trykk tror jeg at jeg ville overført ølet til fat og karbonert det mer på fatene.
Når jeg brygger en vanlig ale overfører jeg vørteren og tilsetter tørrgjær. Lar ventilen på blow-off-arma være åpen, og jeg monterer en 34mm tri-clamp på ventilen med en slange ned i ei bøtte med star-san. Setter ønsket gjæringstemp på inkbirden som styrer glykolpumpa og lar gjæringa starte. Gjæringa tar til og jeg prøver å legge merke til aktiviteten i gjærlåsen. Først øker den på før den gir seg etter noen dager. Her bruker jeg vanligvis å ha første tørrhumling etter 2-3 dager omtrent, avhengig av øltype. Når aktiviteten demper seg, setter jeg spunding ventilen til et lavt trykk (3-4 PSI) og har igjen ventilen på blow-off-arma. Trykket bygger seg og tanken begynner å spunde på satt trykk etter hvert.
Jeg øker på trykket dag etter dag til jeg ender opp på omtrent det jeg ønsker av karboneringstrykk.
Når FG er nådd og ølet smaker omtrent slik det skal, setter jeg på eksternt gasstrykk på tanken, samtidig som jeg setter inkbirden til 1-2 grader. Tanken kjøles kraftig ned og alt av gjær og div. faller til bunn. Jeg tapper av gjær og humle til ølet er tilsynelatende klart (avhengig av om det skal være det også, selvsagt).
Her kan det også tørrhumles igjen etterpå, men siden tanken er under trykk, må jeg vanligvis rouse humla ved å kjøre CO2 inn i bunn av tanken. Når man tørrhumler under trykk, legger humla seg vanligvis som en plugg i bunn. Om jeg skal rouse humla, purges alt av slanger og hulrom fra CO2-tank til ventil før jeg kjører gass inn i tanken. Rousing må heller ikke overdrives da det kan drive aromatiske stoffer ut av tanken via spundingventilen. Gjør det gjerne ikke mer enn et par-tre ganger med samme humledose.
Jeg anbefaler på ingen måte å kjøre hele gjæringsforløpet under trykk. Da blir alt av gjærpreg borte, og ølet blir dørgende kjedelig.
Selv om man brygger pils eller lite-øl blir ølet usedvanlig kjedelig med denne metoden.
Ølet overføres til boks og/eller fat med trykk.
