Jeg veit ikke om du hadde grunn til å tru at denne gjæren ikke var helt på høyden, dvs. gammel og/eller dårlig oppbevart. Dersom du er sikker på at en tørrgjær er i god stand, og du har nok av den, skulle det i prinsippet ikke være noen grunn til å gjøre noe annet enn bare å strø den i vørteren. Dersom du ikke er sikker på det, bør du sette en vanlig starter, altså 1.040, for å sørge for at det er nok og frisk nok gjær til pitching. En enkel regel: Du skal alltid være sikker på at du har nok gjær, og at den er i toppform

. Hvis ikke, risikerer du det du opplever nå: Dårlig utgjæring, og antakelig et øl med merkbare defekter - men ikke nødvendigvis udrikkelig.
Du må altså ikke nødvendigvis alltid sette en starter. Bruker du tørrgjær som er innafor dato, og som er kjøpt i en bryggeforretning som har oppbevart den i kjølerom/kjøleskap, og sørger du for at du har nok (sjekk hva produsenten anbefaler av mengde), trenger du aldri å gjøre det. Da kan du rolig strø den i gjæringsdunken fra posen, og regne med at den gjør jobben - så lenge du forøvrig har gjort det du skal med reinhold og temperaturkontroll.
Ferskgjær er mer ømfintlig for dårlig lagring og aldring - og du må dessuten sørge for at det er nok oksygen i vørteren. Det siste kan du slippe å bekymre deg om dersom du setter en liten starter på morgenen der gjæren får tilført oksygen noen timer.
Som sagt, gjær er gøy. Men vil du slippe å ta en tur ned i kaninhullet, er løsninga nok tørrgjær av god kvalitet. Da slipper du å tenke, hvilket som kjent har en lei tendens til å forvirre

.
Og så er det altså lurt å ha en pose 05 og litt lyst tørrmalt (DME) på lur - just in case. (Tørrmaltet er dessuten kjekt å ha om du skulle trenge å justere opp styrken på vørteren etter mesking. Det hender jo vi bommer litt der

.)
edit: Gode råd fra
@Amarillo i posten over

.