Det finnes lover og forordninger og forarbeider og fandens oldemor man må forholde seg til dersom man går med tanker om å avholde bryggekurs eller lignende. Jeg ser at ulike kurstilbydere opererer med ulik praksis hva gjelder dette med å ta med seg vørter eller ferdig vare hjem. Hvor går grensen når det gjelder delaktighet i en bryggeprosess og når grenser et kurs opp mot salg? Sendte derfor Helsedirektoratet en mail i mars, og fikk i dag endelig et svar Deles i sin helhet her, i tilfelle andre også lurer på det samme:
Helsedirektoratet viser til henvendelse av 21.3.2017 og foreløpig svar i henhold til forvaltningsloven § 11 a av 28.3.2017. På grunn av avvikling av et arbeidsforhold har du dessverre ikke mottatt noen svar fra direktoratet. Helsedirektoratet beklager dette.
Innledningsvis blir det skissert et konsept når det gjelder brygging av øl. Videre blir det stilt spørsmål om hvordan ulike varianter av dette reguleres av alkoholloven. Det fremgår at det er ønskelig at kunden betaler for kunnskap og bruk av bryggeutstyr. Det er ikke ønskelig å omsette alkohol. Formålet er å selge en tjeneste og bruk av utstyr.
Direktoratet kjenner også til at det er flere virksomheter som driver eller planlegger å drive med lignende tjenester opp mot private. På denne bakgrunn vil direktoratet gi et generelt svar på bakgrunn av fortolkning av alkohollovens regler sett opp mot denne type virksomheter/tiltak.
Hovedproblemstillingen er etter direktoratets vurdering i hvilken grad det er tillatt å basere en virksomhet på tilrettelegging for privatpersoners tilvirkning av alkohol. Videre kan det reises spørsmål ved om slik tilrettelegging i noen tilfeller må anses som salg, jf. alkoholloven § 3-1, slik at krav om salgsbevilling og eventuelt Vinmonopolets enerett til salg av alkohol gruppe 2 blir gjeldende. Direktoratet vil i det følgende gjennomgå disse problemstillingene.
Utgangspunktet etter alkoholloven er at tilvirkning av alkohol krever en egen tilvirkningsbevilling. I alkoholloven § 6-1 første ledd er det imidlertid gjort unntak fra bevillingsplikten for «tilvirkning til eget bruk» av alkoholholdig drikk som ikke er brennevin. Dersom privatpersonens aktivitet faller inn under unntaket, vil det i utgangspunktet ikke være krav om bevilling.
Etter direktoratets vurdering innebærer dette for det første et krav om deltakelse i tilvirkningen. I praksis er det lagt til grunn at vilkåret kan være oppfylt dersom flere personer samarbeider om tilvirkingen. I prinsippet vil det da ikke ha betydning hvor mange personer som er involvert i prosessen, så lenge de alle kan sies å delta i tilvirkningen. Hvorvidt kravet er oppfylt vil på denne bakgrunn være gjenstand for en konkret vurdering, der det blant annet må sees hen til hvilken grad av aktivitet og tilstedeværelse personen har vist i forbindelse med viktige/avgjørende deler av tilvirkningsprosessen. Etter direktoratets vurdering vil for eksempel ren observasjon normalt ikke være tilstrekkelig, for eksempel ved tilstedeværelse på bryggekurs, der kursleder kun viser fremgangsmåten for passive tilskuere. I forarbeidene er det videre presisert at tapping ikke anses som tilvirkning (jf. Ot.prp.nr. 51 (1994-95), det vil derfor selvsagt heller ikke være tilstrekkelig med deltakelse i tapping.
Graden av aktivitet som er påkrevd, vil imidlertid måtte variere i forhold til hvilke typer alkoholholdig drikk som tilvirkes. Jo mer ressurskrevende tilvirkningsprosessen er, desto mer aktivitet vil det være naturlig å kreve. I følge forarbeidene til § 6-1 er tilvirkning definert som «framstilling av alkoholholdig drikk eller videreforedling/bearbeiding av allerede framstilt alkoholholdig drikk», se Ot.prp.nr. 51 (1994-95). I forarbeidene nevnes tilsetting av kullsyre, søtning, utvanning eller blanding av ulike produkter for å forbedre produktenes kvalitet eller forandre deres karakter som eksempler på slik videreforedling/bearbeiding som er omfattet. For enkelte alkoholtyper skal det etter dette lite til før kravet er oppfylt.
For det andre kreves det at tilvirkningen skjer «til eget bruk». I dette ligger det både et krav om formål med og faktisk benyttelse av det ferdigstilte produktet. Med «eget bruk» menes etter praksis tilvirkerens eget forbruk, samt deling med og gaver til familie og venner/bekjente. Videre omsetning vil således være forbudt. I henhold til praksis er enhver form for varebytte eller bruk av gjenytelser å anse som omsetning i denne sammenheng. Salg til selvkost eller en symbolsk sum er også omfattet.
Videre innebærer etter direktoratets syn kravet om «eget bruk» et krav om individualisering av det ferdige produktet. Dersom flere har tilvirket sammen innebærer dette følgende:
· Kun deltakere i tilvirkning av hver batch kan ta ut varer fra denne batchen. Dersom ferdig vare ikke hentes, kan den ikke overføres til andre som ikke har vært med på å produsere den aktuelle batchen. Varer som ikke hentes ut, må gå til destruksjon.
· Varelager må være tydelig merket, slik at deltakerne kan hente ut varer fra sine respektive batcher. Kontrollmekanismer må være til stede for å sikre at deltakerne kun kan hente egenprodusert vare.
Grensen mot salg
Så lenge vilkåret om eget bruk er oppfylt, vil det etter direktoratets vurdering i utgangspunktet ikke være relevant hvordan tilvirkeren/tilvirkningsfelleskapet får tilgang til det som er nødvendig for å kunne utføre tilvirkningen. Tilvirkeren og/eller fellesskapet av tilvirkere må for eksempel kunne inngå avtaler om innkjøp av råvarer, leie/kjøp av lokaler, utstyr, kompetanse/opplæring mv. På den annen side må det da være tillatt å tilby disse tjenestene til slike private tilvirkere på kommersiell basis.
Når det gjelder salg av råvarer til slik tilvirkning, er det imidlertid uttalt i forarbeidene at det er en forutsetning at framstillingen skjer hos kjøperen: «Dette innebærer at framstilling av øl og vin til privat bruk i lokaler stilt til disposisjon av selgeren, er i strid med alkoholloven». Uttalelsen er ikke nærmere begrunnet, men det må antas at det i slike tilfeller lett kan oppstå vanskelige grensedragninger mellom hva som må anses som tilvirkning og salg, jf. alkoholloven § 3-1.
Dette vil særlig gjelde dersom råvareselgeren selv står for hoveddelen av den innsats som kreves for å tilvirke det ferdige produktet. Dette vil lett kunne anta form av tilvirkning for salg. Det samme vil kunne gjelde ved tilvirkningsformer hvor det kreves svært liten innsats fra tilvirkeren for å produsere det ferdige produktet, for eksempel ved videreforedling og bearbeiding av allerede framstilt alkoholholdig drikk, som nevnt ovenfor. Tilbud som «bland din egen fruktcider» og lignende vil etter direktoratets syn normalt være å anse som bevillingspliktig salg.
Uttalelsen kan imidlertid, etter direktoratets vurdering, ikke tolkes så vidt at den omfatter øvrige former for tjenesteyting til eller tilrettelegging for private tilvirkere, jf. redegjørelsen ovenfor.
Uttalelsen vil heller ikke være til hinder for utleie av produksjonslokaler, så lenge utleieren ikke selv står for råvaresalget, eller at en råvareselger bistår de private tilvirkerne med å skaffe tilveie egnede lokaler.
Ved eventuelle spørsmål vennligst ta kontakt med saksbehandler på tlf eller e-post.
Vennlig hilsen
Kristina Klæboeseniorrådgiver/jurist
avd. levekår og helse
tlf. 810 20 050, dir. 24 16 38 77
HelsedirektoratetPb 7000 St Olavs plass, 0130 Oslo, Universitetsgata 2
www.helsedirektoratet.no