Jeg skjønner ikke helt hva du mener at det der har med diskusjonstemaet å gjøre. Gjæren vår er ikke avhengig av å få tilført oksygen for å formere seg, og det er et helt udiskutabelt faktum. Den lever godt i et oksygenfrtt miljø.
For ordens skyld så oppfatter jeg at du mener at det er i den fasen der gjæren konsumerer oksygen, at den formerer seg, og at den slutter å formere seg når den begynner å gå løs på sukkeret. Har jeg oppfattet deg riktig?
Det sitatet ditt sier, er at gjæren bygger opp cellemembranen med stoffer den syntetiserer i en prosess der den bruker oksygen. Dannelsen av nye celler er begrenset av det forrådet av disse stoffene som modercellen har. Dette gjelder videre for nye generasjsoner, som får sitt forråd fra modercellen. Dersom okysgentilgangen i starten av gjæringen ikke er tilstrekkelig, vil det rett og slett ikke bli nok gjær/sterk nok gjær til å gjennomføre gjæringsprosessen skikkelig. Du vil (kunne) få både dårlig utgjæring og manglende opprydding av avfalsstoffer (som det dessuten vil være mye av).
Det er på denne måten oksygentilgangen er viktig for dannelsen av nye celler. Men det gjæren gjør når den bruker oksygenet, og dannelsen av nye celler, er to ulike prosesser. Oksygenet inngår ikke i formeringsprosessen - så vidt jeg veit.
Dette forklarer også hvorfor det er effektivt å tilføre oksygen kontinuerlig - eller med jevne og hyppige mellomrom (risting) - når vi ønsker å dyrke opp både mye og sunn gjær. Men grensa for hva vi kan få til, er satt av mengden tilgjengelig sukker. Når sukkeret tar slutt, er det slutt på formeringa.