Finn Berger
Moderator
Meget mulig. Det er flere år siden jeg har lest noe om dette og braukaiser. Det er nok tatt fra litt her og der.
-men neppe fra Palmers How to Brew, s.241-242
Meget mulig. Det er flere år siden jeg har lest noe om dette og braukaiser. Det er nok tatt fra litt her og der.
-men neppe fra Palmers How to Brew, s.241-242. (Framstillinga der er forøvrig litt for enkel. Han nevner ikke 70-72-steget.)
Haha, ikke hvis det er siste utgaven iallefall. Men det er jo ganske enkelt prinsipp egentlig. Få stivelsen i løsning og så gjør enzymene resten av jobben. Spørsmålet er hvor mye hvor fort og når havner stivelse i løsning.
Tror du ikke at det i praksis først og fremst er viktig å forholde seg til 65 grader? Om jeg mesker på 63 nå, så går jeg alltid veien om noen minutter på 65, så betaamylasen - og limit dekstrinasen - skal få jobba med de tyngst oppløselige stivelsesmolekylene, også, før jeg hever temperaturen ytterligere og denaturerer dem. Og så er det viktig med godt med tid på 63/64 grader, om målet er optimal gjærbarhet, i alle fall?
Jeg tenker egentlig ikke på stivelse lengre. Jeg måler bare SG. Men det kan være fordi jeg bruker en herms og du bruker kokende vann/infusjons-steg? Jeg får jo steppet gjennom alt mellom innmesk til utmesk. LD er vel litt dau ved 65 grader, som regel? LD har vel optimum ved ca 60-62, så den anser jeg som viktig i en stegmesking, ref at jeg mener man bør stegmeske hefe. Mens beta har vel optimum og starter å bli denaturert ved 65.
Jeg måler sjelden nå - ser på mesken om den er ferdig konvertert (klart og fint vørterspeil over maltsenga). Så det er når det ser litt mistenkelig ut, at jeg drar fram jodflaska. Og ja, det er nok et poeng at jeg beveger meg sprangvis i temperatur.
LM har optimum ved 60-63 - jeg finner litt ulike tall for den øvre grensa der - men er aktiv opp til 67 (Palmer, s. 249), og er mye mer seiglivet enn beta-amylase. Så et kvarter på 65 vil antakelig ha en effekt. Jeg har sett det anbefalt, også, men da har poenget vært å få mest mulig av stivelsen oppløst.
En strategi for optimal gjærbarhet ville antakelig være å først gå opp til 65 for å få oppløst stivelsen så godt som mulig, for så å gå ned til 61/62 en stund for å la LM jobbe mest mulig effektivt med å hugge opp limit dekstrinene, og så gå opp til 64 for å la beta-amylasen jobbe mest mulig effektivt (sammen med alfa-amylasen) for å danne gjærbart sukker. Sånne bevegelser i temperatur er ikke vanskelige å få til, om man virkelig skal gå inn for et tørt øl med bare malt.
Men som regel vil vi ikke ha et så tørt øl som mulig, så dette har kanskje mer teoretisk enn praktisk betydning? Troester (Braukaiser) sier noe om det i den artikkelen jeg linket til på forrige side: Unless a very high fermentability is desired the residual dextrines are actually desired as they contribute positively to the character of the beer.
Dekstrinasjonssteget på 70-72 kan kanskje likevel kompensere for det, men i det store og hele ser det ut som om det som regel ikke er noe stort poeng i å stresse for mye med å optimalisere effekten av limit dekstrinasen. Å optimalisere oppløsningen av stivelsen, derimot, er noe annet.
Jeg har alltid gått ut fra at den er ganske dau på så høy temperatur. Palmer har sikkert rett, i teorien men tenker jeg not so much i praksis F.eks får du større esterpreg i weizen med stegmesk, enn hvis du mesker inn høyere, fordi LD lager glukose, og glukose blir til estere.
Jeg måler sjelden nå - ser på mesken om den er ferdig konvertert (klart og fint vørterspeil over maltsenga). Så det er når det ser litt mistenkelig ut, at jeg drar fram jodflaska. Og ja, det er nok et poeng at jeg beveger meg sprangvis i temperatur.
LM har optimum ved 60-63 - jeg finner litt ulike tall for den øvre grensa der - men er aktiv opp til 67 (Palmer, s. 249), og er mye mer seiglivet enn beta-amylase. Så et kvarter på 65 vil antakelig ha en effekt. Jeg har sett det anbefalt, også, men da har poenget vært å få mest mulig av stivelsen oppløst.
En strategi for optimal gjærbarhet ville antakelig være å først gå opp til 65 for å få oppløst stivelsen så godt som mulig, for så å gå ned til 61/62 en stund for å la LM jobbe mest mulig effektivt med å hugge opp limit dekstrinene, og så gå opp til 64 for å la beta-amylasen jobbe mest mulig effektivt (sammen med alfa-amylasen) for å danne gjærbart sukker. Sånne bevegelser i temperatur er ikke vanskelige å få til, om man virkelig skal gå inn for et tørt øl med bare malt.
Men som regel vil vi ikke ha et så tørt øl som mulig, så dette har kanskje mer teoretisk enn praktisk betydning? Troester (Braukaiser) sier noe om det i den artikkelen jeg linket til på forrige side: Unless a very high fermentability is desired the residual dextrines are actually desired as they contribute positively to the character of the beer.
Dekstrinasjonssteget på 70-72 kan kanskje likevel kompensere for det, men i det store og hele ser det ut som om det som regel ikke er noe stort poeng i å stresse for mye med å optimalisere effekten av limit dekstrinasen. Å optimalisere oppløsningen av stivelsen, derimot, er noe annet.
Det er ikke sikkert ølet blir tørt, det spørs hvor lenge man koker det og vannprofilen, selv om det gjærer godt ut. Men det blir nok mindre kropp av det. Kropp og sødme/tørrhet er to forskjellige ting. Evt så kunne man mesket inn på 72C for å gelatinisere mest mulig, og så tilført kaldt vann til man treffer 62-63 og kastet oppi en andel av malten man har lagt til side. Evt tilført vørter fra et lavt steg rett i gjæringskaret, men da har man null kontroll.
Scott Janish har gjort litt arbeid omkring wlp002 og forhold som påvirker FG på sine brygg. Jeg ble derimot ikke særlig klokere, skulle gjerne sett en sammenstilling som presenterte OG, mesketempratur og FG sammenheng....
http://scottjanish.com/analyzing-wlp002-over-25-batches/