Noe av problemet med brygging er at det det først og fremst er et håndverk. Ikke er det kunst, der man kan arbeide uten grenser, og ikke er det vitenskap, der man skal lete etter det rette svaret. Det er en kombinasjon av praktisk erfaring, gode råd, egen tilpasning og, selvfølgelig, noen sannheter.
For rent praktiske problemstillinger er det jo ikke noe problem. Hvis noen presenterer en løsning som virker praktisk og løser problemet mitt, så er det ingen grunn til ikke å bruke den.
Verre er det med det bryggetekniske. For meg så blir det litt generell kildekritikk.
I positiv retning legger jeg særlig vekt på:
- Henger det som presenteres på greip?
- Presenteres det en saklig teori for hvorfor det henger på greip?
- Er det en avsender av budskapet som jeg stoler på?
- Presenteres det smakeresultater som virker troverdige?
I negativ retning legger jeg vekt på:
- Framstår budskapet som overforenklet?
- Er det revolusjonerende påstander uten revolusjonerende støtte?
- Virker det som en industriteknikk som er skalert ned uten å ta hensyn til at hjemmebrygging er noe annet enn industribrygging?
- Er det egentlig en infeksjon eller bryggefeil som er tilfeldig og som noen forsøker å bortforklare?
- Surrer forfatteren kausalitetet og korrelasjon?
Fin sjekkliste
!
Det er nok et godt poeng at det er håndverk, og ikke vitenskap, det vi driver med. Det som teller, er at produktet er behagelig for sansene, og at det gjør det det skal gjøre, på en god måte
. "Sannhet" er irrelevant; et øl kan ikke være hverken sant eller usant.
Men likevel er jo vitenskap i høyeste grad relevant. Ett problem - i alle fall for de aller fleste av oss - er at vi mangler de grunnleggende kunnskapene som er nødvendige for både å forstå og vurdere et vitenskapelig arbeide. En annen sak er at vi som regel ikke har tilgang til de vitenskapelige tekstene, sjøl om de ligger på nett. For å lese mer enn det innledende sammendraget, må vi betale. Og fagbøker er dyre; sjekk prisene på de som Charlie Bamforth har gitt ut, f.eks..
Resultatet er at vi ofte er prisgitt
formidlere av vitenskapelig forskning. Sjøl om noen forskere faktisk sjøl deltar i formidling i mer populære former - Charlie Bamforth er ett eksempel - er de fleste av disse formidlerne ikke sjøl forskere med utdannelse innen det aktuelle feltet, sjøl om mange av dem har en forskerutdannelse på ett eller annet område.
Det blir ei liste med amerikanske navn om vi skal nevne disse. Jeg kommer ikke på et eneste navn på en ikke-amerikaner. Det er kanskje ikke så rart; USA har det største hjemmebryggermiljøet og en enorm flora av små bryggerier. De har gode organisasjoner, og en av dem, Brewer's Association, driver sitt eget forlag. Nesten alle bøker om brygging du får kjøpt i norske bryggeforretninger, kommer fra dette forlaget - som så vidt jeg veit nå ledes av John Palmer.
Det kan virke som om alle disse "guruene" som vi får mye av informasjonen vår fra, utgjør et nokså samkjørt nettverk. Og leser du "Acknowledgments" i den siste utgaven av Palmers
How to Brew, finner du så å si samtlige der. Men du finner også forretningsfolk innen bransjen, forskere og profesjonelle bryggere der.
Hvordan skal vi tolke det? Er dette et slags lukket system der vedtatte sannheter resirkuleres hele tida, eller er det tvert i mot et nettverk som er åpent for, og både formidler, diskuterer og utvikler nye innsikter?
Jeg heller faktisk mot det siste. Det kan alltid diskuteres hvor bra det er med tette bånd mellom forskning og næringsliv, men folk som lever av å selge øl til den mer kresne delen av markedet, er vel interessert i å få mest mulig kunnskap som kan hjelpe dem til å lage best mulig øl? Det er sikkert mange mekanismer ute og går her, men likevel?
Jeg har ikke inntrykk av at dette miljøet er lukket mot resten av verden, heller. Ludwig Narziss er på lista over dem Palmer takker for å ha bidratt til HtB, og Kai Troester refererer stadig til tysk forskning - særlig Kunze - og praksis. Hvis noen har den forestillinga at amerikanerne ikke kjenner til den tyske forskninga, tror jeg de tar feil.