Jeg veit ikke hvordan de fungerer. Hvis de kjapt tar opp oksygenet fra frirommet, burde de jo være effektive. Jeg har alltid tenkt at de brukes for å ta opp det som langsomt siver inn over tid, og at de derfor først og fremst er aktuelle å bruke når vi flasker øl som skal lagres ei stund, men der tar jeg kanskje feil?
NEIPA bør jo uansett drikkes relativt raskt om en skal få fullt utbytte av fersk humlearoma, så problemet med diffusjon gjennom korken har jeg ikke tenkt på som noe jeg behøver å bekymre meg for. Jeg mistenker at det er oksygenet i frirommet under korken som er viktigst. Det ligger jo der og tas opp over tid.
Det er i alle fall to sider ved problematikken rundt oksygenpåvirkning under tapping og lagring:
- Hvor raskt tas oksygen opp fra lufta ved temperaturer rundt 20 grader?
- Hvor raskt foregår de ødeleggende prosessene?
Det første spørsmålet har jeg ikke klart å finne noe svar på, men jeg veit at det er viktig å redusere bevegelsen i overflata mest mulig. Da trur jeg at du ikke får absorbert nevneverdige mengder dersom kontakttida er relativt kort.
Til det andre: George Fix sier dette i
Principles of Brewing Science, s. 130: "Hot-side aeration is fundamentally different because of the speed of the redox reactions that occur at elevated temperatures. For example, introducing 1 ml of oxygen per liter of wort at 70C will start reactions that consume the free oxygen in seconds, ... . Doing the same for wort at 20C will have virtually no effect. The free oxygen will remain an inert gas for days and, in practical brewing situations, will either be consumed by yeasts or removed by CO2 evolution during fermentation before it can oxidize wort constituents."
Konklusjonen min er at så lenge gjæren er aktiv, og vi gjør det vi kan for å redusere luftkontakta innafor rimelige grenser, så trenger vi ikke være veldig engstelige for kontakt med luft. Problemet oppstår dersom ølet er i kontakt med luft over tid uten at det foregår gjæraktivitet som kan håndtere oksygenet som da etter hvert vil absorberes.
En mulig følge av det, er at det er tryggere å flaske direkte fra gjæringskaret (eventuelt via omstikkingskar, sjølsagt, og uten å kjølekræsje og/eller klarne ølet med gelatin, eventuelt filtrere), enn å flaske øl som har stått på fat og har blitt behandla etter alle kunstens regler slik at det ikke lenger er aktiv gjær til stede. Flasker du øl fra fat kan det altså være en god ide å bruke litt metabisulfitt. (Som du ikke bør bruke hvis det er aktiv gjær i ølet, fordi du da fort får produsert tvilsomme svovelforbindelser
.)
Men effekten av å bruke oksygenabsorberende korker er et interessant tema. Mye mulig det kan være ei løsning dersom de kjapt håndterer oksygenet i et eventuelt fritom under korken.