Så hvis man tilsetter oksygen, kommer man lettere opp i "så mye at det produseres fusel"-sonen når man bruker tørrgjær? Det kan passe med erfaringene mine. Jeg har en kamerat som hiver
ei pakke 05 rett i dunken, rister godt, og får greit øl. Og han brygger bare øl oppe i 7-8%. Risting tilfører nokså begrenset med oksygen, så det gjør antakelig ikke så mye skade.
Jeg er veldig interessert i andres erfaringer her. Er det noen som ikke gjør noe i det hele tatt når de bruker tørrgjær, og får det til å fungere greit?
Kan det gjelde for gjær som er oppdyrket i starter på magnetrører, også, at den har lite behov for ekstra oksygen? For har ikke den ladet seg godt opp med det som trengs?
Overoksygenering har vel andre triste konsekvenser enn bare produksjon av uønskede gjæringsbiprodukter, også? Jeg mener å merke at det ølet jeg har produsert i det siste, mangler en del sødme. Det blir for tørt - og dermed også ubalansert, med en litt for røff bitterhet. Når du så får litt fusel på toppen av det der, stirrer du på et solid grunnlag for brygger-depresjon.
(BD er en lidelse som kun kan lindres gjennom brygging av nytt og
godt øl
. Men det må nok vente litt, for akkurat nå har jeg litt for mye udrukket øl, som dessverre ikke er helt udrikkelig, heller
. Jeg har håp om endringer over nyttår. Da blir det RO-vann, skikkelig ph-styring med nytt ph-meter, og vettugere bruk av oksygenflaska. Og da tror jeg på en ny øl-vår, for bak alt det som ikke er så godt som det burde være med ølet mitt nå, aner jeg noe som kunne vært et veldig godt øl.
Ukuelig optimisme er også en brygger-lidelse, tror jeg
. "Med hue under armen, og armen i bind ... ", som Lillebjørn sier det.)