Hvis din modus operandi er å dra beltet oppunder haka og hevde nærkontakt under beltestedet så er det lite jeg kan gjøre med det, men alle som har vært på laboratorium vet at metall (og glass ..) er et mer egnet materiale enn plast når det kommer til sanitære egenskaper over lang tids bruk. Det samme kan sies ved diffusjon. Videre vet vi at begge disse "vektorene" har innvirkning på det endelige produktet. Når noen da hevder at et mottiltak er overflødig i "hjemmebryggingens" navn, så vil jeg sannelig stille spørsmål ved hva denne "hjemmebryggingen" er. Det var dessverre ikke åpenbart for meg at dette var en heterodoks påstand i gjerningsøyeblikket, men det var det sikkert ikke for Semmelweis heller.
Min modus operandi er fullstendig uvedkommende for de faglige betrakningene rundt hva som er godt nok av utstyr for brygging.
Det er mange puristiske idealister der ute som hevder at kun det ideelle er godt nok. Jeg har opplevd det i alle hobbyer jeg har hatt (kaffebrygging, hifi, svømming, musikkutøvelse etc). Det påberopes at så lenge det finnes noe som er bedre (og gjerne dyrere), så gjør man ikke nok for kvaliteten.
Jeg er ikke purist. Jeg har alltid sett på hva man faktisk trenger av investering for å oppnå målet. Jeg startet med BIAB. Jeg fikk til mye bra, men samtidig følte jeg ikke at kontrollen med prosessen var god nok. Kjøleløsningen var for dårlig. Temperaturkontrollen var for dårlig. Det første jeg oppgraderte med var en kjølespiral. Mye bedre. Raskere brygging og kortere tid fra kok til pitch. Bedre kontroll med kontakttid med humle og mindre sjanse for at bakterier tok grep. Neste oppgradering var større, og overgangen til Grainfather krevde et steg tilbake for å fintune både oppskrifter og prosess. Nå fikk jeg en meskeprosess som var bortimot fullautomatisert, og man kunne i mye større grad oppnå å gjenskape tidligere brygg og fintune et øl. Dessverre gikk pumpefilteret nesten tett, og jeg investerte i humlefilter. Nå har jeg en prosess som klarer det meste av ales, men varme somre er en utfordring selv for ales når man ikke har kjøling på gjæringsskapet. Det kan hende det blir neste oppgradering.
Hvor vil jeg med dette? Jo, det handler om å hele tiden få kontroll på de største svakhetene i systemet og prosessene. Jeg har så langt ikke opplevd bakterier og oksydering som noe problem i mitt system (oksydering har vært et problem knyttet til prosessen ved tørrhumling, og her jobber jeg med å finne en bedre prosess). Jeg har uansett fått gode øl fra plastbøttene mine. Plastbøttene er ikke den største svakheten i systemet mitt.
Over tid vil plast slites raskere enn metall, og må nok skiftes ut etterhvert, men plasten utgjør ikke den største svakheten i mitt bryggeregime. Det perfekte ville kanskje være metall, men bøttene har noen fordeler. De er rimelige og jeg kan ha flere av dem i bruk. Jeg kan enkelt se gjennom siden på bøtta både at krausen er i gang (og dermed gjæring), og jeg kan også inspisere når gjæren har bunnfelt, noe som gjør at jeg ikke trenger å slippe inn luft for inspeksjon. Jeg bruker bøtter uten kran, og har på den måten en forsikring mot lekkasjer som kan oppstå i dyrere og mer sofistikerte gjæringssystemer. Mangelen på kran er også mangelen på en kompleks innretning med krinkelkroker der det absolutt kan lure fukt og bakterier. Er systemer med gjenger og krinkelkroker bedre enn mine sylinderformede bøtter? Kanskje, kanskje ikke.
Du snakker om behovet for mottiltak mot "vektorer" som du hevder har innvirkning på det endelige produktet. Så lenge denne påståtte påvirkningen ikke har detekterbart negative konsekvenser på sluttproduktet, så blir idealistiske betraktninger om laboriatorieforhold og historiske pionerer innen desinfisering for kuriosa å regne. Betydningen av renslighet og beskyttelse mot bakterieinfisering har kommet langt innen bryggingen, også på hjemmebryggernivå. Hva som trengs og hva som ikke trengs er godt forstått og man trenger ikke laboratorieforhold for å lage godt øl.
