Surøl er et elendig begrep som dekker altfor vidt. Mye av det ølet jeg brygger som visstnok er surøl er overhodet ikke surt.
Uansett, som Einar sier, artikkelen til Gahr er verd å lese. Hvis du vil komme raskt igang så hadde jeg forsøkt med på øl som gjæres med Brettanomyces som hovedgjær. Dette er veldig spennende øltyper med moderate mengder "funk". De er gjerne ferdig drikkbare etter to-tre uker (jeg ville kanskje latt dem stå lenger om jeg skulle ha de på flaske for å være sikker på unngå flaskebomber, brett har en tendens til å fortsette å gjære ned sakte men sikkert. Et tips er å passe på å kjøle flaskene kraftig ned [-2C, brett dør i kulda] når de er passe karbonert og holde dem i kjøleskap etter det ) - men hvis du kan fate det er veldig greit. Jeg har to stålgrowlere som hadde begynt å bule en god del fordi de tydeligvis ikke var så ferdig som jeg trodde de var.
Jeg har en Tank7-klone gjæret med Brett L på fat nå og det er det ølet jeg har brygget som jeg (og kona) er mest fornøyd med. Jeg satte en starter (nesten to liter) som sto et par dager på rører og som sto en ukes tid i ro etter dette. Så tilsatte jeg gjæren uten å tilføre oksygen. Den gjærer litt tregere enn vanlig. Smaken er ananas, grapefrukt, sitrus og en soldig dose bitterhet samt et snev av rødskimmelost og svett hest (når den får stå en stund i glasset). Veldig, veldig godt.
En annen sur kjappis er Berliner Weisse. Her bare syrner du med lacto og kan bruke vanlig bryggegjær til å gjære ut med. Relativt overkommelig å gjennomføre.
De klassiske belgiske røde og brune surølene er ikke spesielt krevende å brygge, men de tar gjerne mellom et halvt og to år å ferdig. Jeg har investert i en del vannløs gjæringslåser som jeg har brukt etter at hovedgjæringen er over så jeg slipper å tenke på at gjærlåsen kan tørke ut. Da kan du brygge dem og stue dem bort og glemme dem.
