Den faktoren du snakker om nå er TDS, dvs. mengden oppløste salter i vannet. Og den er så lav i det vannet de fleste i Norge har, at nesten alle antakelig burde tilsette noe bare for å få opp TDS - om vi skal tro på teorien, i alle fall. Den sier at "high values (>800 ppm) will probably taste minerally, while low values (<100 ppm) will probably be watery. Generally you will want to be more toward the middle, but that will depend in part on your taste." (Palmer, How to Brew, s. 362) Det du sier, stemmer jo helt med dette.
Nå brygger jo folk øl med det bløte norske vannet uten å tilsette noe, og jeg har ikke inntrykk av at det er noe problem at ølet blir "vannete". Maltet tilfører en god del mineraler, så om du måler saltinnholdet i vørteren, så er ikke det nær null sjøl om bryggevannet inneholder nær ingenting. Det er nok forklaringa på at det blir greit øl likevel.
Men (minst) like viktig som TDS er forholdet mellom de ulike mineralene, og da særlig sulfat og klorid. En kunne kanskje si at det er en fordel med det vanlige bløte norske vannet at det er så lite mineraler i det, for dermed kan det ikke bli noen vesentlig ubalanse mellom disse to. Og da blir det aldri helt galt - og veldig ofte blir det helt riktig. Men har du et høyt mineralinnhold, kan det jo i teorien være en kraftig ubalanse. I vannet i Dortmund, f.eks., som har et ekstremt høyt mineralinnhold, er det 330 ppm sulfat og 130 ppm klorid. Og vannet i Burton-on-Trent er enda mye verre. Det har 610 ppm sulfat og bare 35 ppm klorid. Sånt vann er totalt ubrukelig til det aller meste, sjøl om både Dortmund og Burton har gitt oss klassiske øltyper. (Bryggerne i Burton har neppe brukt dette vannet - i alle fall ikke uten å gjøre noe med det.)
Nåja, poenget er at du kan ha særlig mye å hente på å justere forholdet mellom sulfat og klorid om du har et veldig mineralrikt vann.