Røynde folk sier det er forskjell på tsjekkisk pils, og peker gjerne på Urquell og Bernard som eksempler. Urquell skal være ei malttjukk diacetylbombe, mens Bernard er et mye "crispere" øl, og nærmer seg til tysk pils.
Sjøl om jeg alltid har hatt Bernard som favoritt, har jeg vært usikker på hvor stor forskjellen egentlig er. Så nå bestemte jeg meg for å teste dette ved å smake dem ved sida av hverandre - og så la jeg på Staropramen, også, som jeg har et nostalgisk forhold til fra mange besøk i Praha.
Jeg begynte med å helle opp Bernard, og en kraftig eim av - ja, av hva? - slo med en gang inn i lukteapparatet. Den var tydelig og klar på en halvmeters avstand. Det samme med Urquell, og når vi - Lyset i Mitt Liv var sjølsagt med - satte oss ned for å finsmake, hadde vi store vanskeligheter med å kjenne særlig forskjell. Både lukt og smak var veldig like. Jeg sier ikke at de to var helt like, men jeg er faktisk usikker på om jeg hadde klart å skille dem fra hverandre i en triangeltest.
Kanskje kunne bildet bli klarere om vi brakte inn Staropramen? Som tenkt, så gjort. Men det hjalp lite; Staropramen var den som skilte seg ut - om enn veldig lite. Den var kanskje litt kraftigere/røffere enn de to andre. Men først og fremst var den én til fra den samme søskenflokken - og de tre var ikke langt fra å være enegga trillinger. Alle tre hadde kraftig maltighet sammen med nydelig humlekarakter. Og så var de bundet sammen av denne sterke aromaen, som jeg vil kalle en ekstra tydelig versjon av det jeg stadig maser om er typisk for all industripils, uavhengig av opprinnelsesland.
Nå hadde jeg nettopp vært på usmakkurs, og hadde en fersk opplevelse av DMS lagra i luktminnet. Og jeg fikk en umiddelbar opplevelse av at det var det jeg kjente da jeg skjenka opp ølene - og som var med videre i smak og lukt mens vi jobba oss nedover i glassene.
DMS skal jo være nærmest definerende for tysk pils, men jeg har aldri kjent noe som ligner på det jeg kjente på usmakkurset i noen tysk pils. Jeg vil karakterisere det som lukta av ei god gammaldags søppelfylling. Rimelig ubehagelig. Det jeg kjente i de tsjekkiske ølene, var kraftig neddempa, men det var likevel en
liten tev av den fyllinga vi kjørte søppeldunken til i barndommen min på 50-tallet. (Nostalgiske minner om en grønn Opel Rekord med bagasjeromslokket åpent for å få plass til dunken
.)
Det jeg
skulle kjent, var jo smør, dvs. diacetyl. Og på det forrige usmakkurset jeg var på, kunne jeg kjenne den aromaen helt tydelig. Det kunne jeg ikke nå på det siste, men jeg veit hvordan den er, og jeg kan ikke være helt ufølsom for stoffet.
Jeg skal ikke påstå noe som helst, men jeg er rimelig forvirra. Det som er sikkert, er at hverken jeg eller Marit kjenner særlig forskjell på disse tre ølene, og at vi begge opplever denne kraftige og karakteristiske lukta og smaken av ... ja, av hva?
Til slutt henta jeg inn det jeg trur er det nærmeste jeg har av egen produksjon, et forsøk på å herme Hansas Høstøl. Det er en wiener, med litt sødme, og ligna nok lite. Men - og det er kanskje interessant - den er helt fri for dette stoffet som, hva det nå enn er, definerte de tre tsjekkerne.
Dokumentasjon
:
