Når jeg gjenbruker gjær, setter jeg en 0,5 - 1 liters SNS på morgenen. Da har jeg jo ganske rikelig med gjær, og den kommer kjapt i gang. Det gjør gjæringa, også, og det ser ut til å funke fint. Hensikten er jo ikke å formere opp gjæren - det skjer nok i liten grad - men å dels ruste opp energilagrene, og dels å la den "hit the ground running". Men jeg gir oksygen; jeg har ingen tru på at ristinga av SNSen gir nok oksygen til at gjæren får bygget opp fulle lagre av steroler. Jeg kan ikke merke at ølet får noen usmak av starterølet, og det er vel ikke så rart; dette er jo ikke et øl der gjæren har blitt fora med oksygen kontinuerlig, hvilket vel er hovedårsaken til at starterølet kan smake litt spesielt. Den har fått stå helt i ro, og jeg passer på at den ikke blir stående for varmt, dvs. at jeg lar den stå på den temperaturen jeg skal pitche på.
I går satte jeg en California Common til gjæring på 14 grader med gjær - Imperials versjon av Anchor-gjæren, som de kaller Cablecar - fra en to dager gammel starter som ikke hadde fått gå ferdig. I dag tidlig var det et tjukt fint gjærskum på ølet. Dette var altså gjær som blei pitcha kald fra dvale. (Jeg tok den ut av kjøleskapet og dekanterte umiddelbart før jeg tilsatte den.) Så det er ikke nødvendig å pitche gjær som er i full gang for å få en rask start på gjæringa. Det som er viktig, er nok at gjæren er i god stand, dvs. har både godt med lagre av steroler og fulle energilagre (glykogen og trehalose). Jeg trur kanskje det siste er det viktigste, så lenge vi gir oksygen, i alle fall.
Som du sier; det er flere veier til å produsere en vital kultur. Og det er flere veier til å produsere en dårlig kultur, også. Og en av dem er nok å la starteren få stå for lenge. Mistenker jeg at jeg har gjort det, setter jeg en liten SNS på morgenen.