Vanskelig å komme utenom norsk poesis mest geniale dikt om temaet glass:
Brannmannen og Elefanten, av André Bjerke
Det var en gang en elefant
som da zoologisk have brant,
ble reddet meget elegant
av byen brannkonstabel.
Litt brannbeskadigt ble den jo
og blødde meget snabelblod,
men ellers var den like god
og like presentabel.
Så ble den solgt. Naturligvis
til en betydelig nedsatt pris:
den gikk for fem og femti flis
til byens brannkonstabel,
og hvis man gjerne vite vil
hva han benyttet Jumbo til,
så var det til å slukke ild
med vannet i sin snabel!
Den brannmann jeg besynger her,
var usedvanlig vennekjær
og var en trofast venn især
av visse sterke drikke,
en livets venn av livets vann,
så man må si at vel var han
en avholdt mann - men avholdsmann
det var han avgjort ikke!
Nei, tvert imot: han tørstet så
at alle glass ble ham for små,
og større glass var ei å få…
Da kom som ved et under
en lys idé på lynvisitt,
og samme dag var Jumbo blitt
til snablen fylt med akevitt
og politur og dunder!
Vår brannutslukningselefant
som jo fra før var flammevant,
ble alarmert når strupen brant
hos denne brannkonstabel.
Se, hjelp er nær når nød er størst,
og Jumbos jobb ble fremst og først
å slukke brannkonstabeltørst
med spriten i sin snabel.
Hver gang vår brannmann, smerteblek,
stod slått i livets hårde lek,
gav elefantens apotek
ham stadig trøst og lise,
og derfor var han uavbrutt
så glad som Bjørnsons glade gutt,
men akk, det er en tragisk slutt
på denne muntre vise.
Ti, venner, vit: Så langt det kom
med denne mann jeg synger om,
at han drakk elefanten tom
til aller siste slanter.
Han tømte Jumbos mavesekk,
og derpå ble han båret vekk
dit hvor man ser - o, dype skrekk! -
de hvite elefanter.
Så ble da dette livets sum:
han døde av delirium;
nu ligger han i kisten, stum,
mens ut sin rus han sover.
O, drikkebror, som drikker nu,
kom denne stakkels mann i hu,
ti sådan ender også du
før denne natt er over!
www.ikea.com
.
www.cg.no
www.batania.de
barshopen.no
www.urbanbar.com
