gustavf
Administrator
IPAer som dømmes i konkurranser har en tendens til å gjøre det overraskende dårlig. Jeg tror det er flere grunner til det:
Ølet er ikke nødvendigvis så ferskt som du tror. Det tar litt tid fra innlevering til bedømming, så brygging av IPA til konkurranser er en øvelse i å lage øl som tåler å serveres uten å være helt ferskt. Mange kommersielle IPAer selges jo, tross alt, flere uker etter at de er brygget, så dette bør ikke være noen umulighet, men er ølet litt over toppen når du leverer det inn så er det enda lenger over toppen når det dømmes.
I motsatt ende er kampen for å få et øl som er helt ferskt. Dommerne er ganske drevne på å plukke opp gjæringsfeil, som kan være et problem om man "stresser" prosessen for å lage et øl som er helt ferskt. Min erfaring er også at selv små mengder med diacetyl og acetaldehyd, som er typiske smaker som kommer om gjæringa ikke avsluttes riktig, ødelegger humlepreget mye.
Det er også veldig lett å glemme kompleksitet og balanse, som jo alltid er avgjørende for høye poengsummer. IPA er, sånn i utgangspunktet, en enkel maltbase, et tydelig humlepreg og nøytral gjær. Bortsett fra at maltbasen også skal merkes og bidra positivt. Humlepreget skal være komplekst og tydelig samtidig. Gjæren skal bidra med det som humla og malten ikke klarer. En IPA er, rett og slett, ikke noe enkelt og rett fram øl, og kan levere like mye kompleksitet og dybde som andre øl. Det er fortsatt langt mellom et OK hjemmebrygg (la oss si 30-35 poeng) og en IPA som skaper køer på en ølfestival (48-50 poeng).
Til slutt er det, selvfølgelig, typedefinisjoner og blindsmaking. Det hjelper ikke at ølet er godt, om det bommer på typedefinisjonen. For enkelte av IPA-definisjonene er det, dessverre, også en del vage beskrivelser som gjør at dommerne kan tolke de forskjellig (dette jobber vi med å rette opp, men det er fortsatt en lang veg å gå). Diskusjonen over her om en tysk IPA kan være et godt eksempel. Servert til riktig mat, eller med en liten beskrivelse fra bryggeren, er jeg sikker på at det kan bli et meget godt øl. Når det serveres til en dommer som forventer en typeriktig engels IPA, kan det godt slå litt annerledes ut (eller blir veldig vellykket, altså).
Jeg gleder meg til konkurransen. IPA er en ølstil som for mange er det første møtet med både ølinteresse og hjemmebrygging, og som av og til avskrives som en lett øltype å mestre. Det er den ikke. Det er en ølstil som ett blir bra, men der steget fra bra til veldig bra kan være ekstremt langt.
Ølet er ikke nødvendigvis så ferskt som du tror. Det tar litt tid fra innlevering til bedømming, så brygging av IPA til konkurranser er en øvelse i å lage øl som tåler å serveres uten å være helt ferskt. Mange kommersielle IPAer selges jo, tross alt, flere uker etter at de er brygget, så dette bør ikke være noen umulighet, men er ølet litt over toppen når du leverer det inn så er det enda lenger over toppen når det dømmes.
I motsatt ende er kampen for å få et øl som er helt ferskt. Dommerne er ganske drevne på å plukke opp gjæringsfeil, som kan være et problem om man "stresser" prosessen for å lage et øl som er helt ferskt. Min erfaring er også at selv små mengder med diacetyl og acetaldehyd, som er typiske smaker som kommer om gjæringa ikke avsluttes riktig, ødelegger humlepreget mye.
Det er også veldig lett å glemme kompleksitet og balanse, som jo alltid er avgjørende for høye poengsummer. IPA er, sånn i utgangspunktet, en enkel maltbase, et tydelig humlepreg og nøytral gjær. Bortsett fra at maltbasen også skal merkes og bidra positivt. Humlepreget skal være komplekst og tydelig samtidig. Gjæren skal bidra med det som humla og malten ikke klarer. En IPA er, rett og slett, ikke noe enkelt og rett fram øl, og kan levere like mye kompleksitet og dybde som andre øl. Det er fortsatt langt mellom et OK hjemmebrygg (la oss si 30-35 poeng) og en IPA som skaper køer på en ølfestival (48-50 poeng).
Til slutt er det, selvfølgelig, typedefinisjoner og blindsmaking. Det hjelper ikke at ølet er godt, om det bommer på typedefinisjonen. For enkelte av IPA-definisjonene er det, dessverre, også en del vage beskrivelser som gjør at dommerne kan tolke de forskjellig (dette jobber vi med å rette opp, men det er fortsatt en lang veg å gå). Diskusjonen over her om en tysk IPA kan være et godt eksempel. Servert til riktig mat, eller med en liten beskrivelse fra bryggeren, er jeg sikker på at det kan bli et meget godt øl. Når det serveres til en dommer som forventer en typeriktig engels IPA, kan det godt slå litt annerledes ut (eller blir veldig vellykket, altså).
Jeg gleder meg til konkurransen. IPA er en ølstil som for mange er det første møtet med både ølinteresse og hjemmebrygging, og som av og til avskrives som en lett øltype å mestre. Det er den ikke. Det er en ølstil som ett blir bra, men der steget fra bra til veldig bra kan være ekstremt langt.
Sist redigert:
. Trur du det er mulig for en hadlending som kommer med øl til flaskekonkurransen, å få slippe innafor på smakinga også
