Jeg husker en danske som drev med dette. Det var riktignok ekstraktbrygging; noen ganger med ekstra humle, noen ganger bare humlet maltekstrakt. Han kokte i et 50 liters melkespann (slik jeg gjør) og hadde ordnet seg med trykktett lokk med sykkelventil, sikkerhetsventil, manometer, samt en tappekran i bånn av spannet.
Når vørteren var ferdig kokt satte han på lokket og satte spannet til kjøling. Da ble det undertrykk i spannet. Etter kjølingen slapp han langsomt inn luft gjennom tappekrana i bånn slik at trykket ble utliknet (og vørteren fikk litt oksygen). Deretter var det i med gjæra og lokket løst på. Når den verste gjæringen hadde gitt seg, spente han bare fast lokket og slapp ut overtrykk når det ble for mye. Ellers ordnet jo sikkerhetsventilen den saken, tror den var på 2 eller 3 bar.
Når ølet var ferdig modnet, var det bare å tappe øl i bånn og pumpe inn luft på toppen med sykkelpumpe. Fordi CO2 er tyngre enn luft, så ble visst ikke ølet plagsomt oksidert før det var drukket opp.
Skikkelig latmanns/Reodor Felgen-opplegg.
I teorien er det sikkert helt riktig at malt/protein og humlerester ikke bør være med i gjæringskaret; men jeg (og flere med meg) har eksperimentert litt med dette og ikke merket noen særlig forskjell. Eneste er hvis man gjærer flere ganger i samme karet, så kan humla fra forrige brygg sette uønsket/ikke typeriktig preg på det neste brygget (spesielt plagsomt etter amerikanske "humlebomber").
Det med temperaturkontroll under gjæringen kan sikkert være et problem med så store volumer, men hvor mye det har å si for kvaliteten avhenger vel litt av hva slags øl du brygger. Pils og sånt kan nok være litt kinkig, ale tror jeg stort sett vil gå fint med litt prøving og feiling.
Lufting av vørteren er også et viktig moment, men det finner du sikkert en løsning på.
Så jeg ser ingenting i veien for å gjøre noen forsøk med dette.
Det er jo artig å prøve noe nytt!
;D