TorfinnS
Norbrygg-medlem
Tror ikke det er havre i denne ølen.
Hvorfor blir ølet blir mørkt etter flasking?
- Trådstarter Proggrock
- Startdato
Terje J
Norbrygg-medlem
Nei, ser at det kun er pilsner malt i oppskrifta. Tror ikke humlerike øl er mer utsatte, men effekten på smaksbildet er mer merkbar i en humle juice med en lettere maltbase enn i en malttung barleywine som tåler oksidasjon godt.
Jo-Helge
Norbrygg-medlem
Er vel slik at humlerike er meir utsatt for oxygen på grunn av humleoljen. Der av NEIPA er vanskelig å få god
Sent from my iPhone using Tapatalk
Terje J
Norbrygg-medlem
Ja var litt kjapp på labben; Humlerike øl innelder mye polyfenoler, som reagerer med oksygen i øllet og gjør at den gode neipasmaken forsvinner, men er usikker på om denne reaksjonen også gjør at neipaen blir mørkere. Lipider i øllet reagerer med oksygenet og er opphav til den berømte pappsmaken. Opprinnelsen til Ipaen var nettopp at mye humle ble tilsatt en alkoholsterk ale for å forhindre at øllet skulle bli til papp før det nådde India
Finn Berger
Moderator
Ja var litt kjapp på labben; Humlerike øl innelder mye polyfenoler, som reagerer med oksygen i øllet og gjør at den gode neipasmaken forsvinner, men er usikker på om denne reaksjonen også gjør at neipaen blir mørkere. Lipider i øllet reagerer med oksygenet og er opphav til den berømte pappsmaken. Opprinnelsen til Ipaen var nettopp at mye humle ble tilsatt en alkoholsterk ale for å forhindre at øllet skulle bli til papp før det nådde India
Korriger meg hvis jeg tar feil, men var ikke poenget med humlinga å hindre mikroorganismer i å vokse og ødelegge ølet?
Indirekte, ja. Man kjente ikke så mye til mikroorganismer på den tiden, men mye tyder på at man utviklet en mer humlet Pale Ale for eksport til India basert på erfaringene om at dette ølet overlevde sjøreisen bedre enn tradisjonell Pale Ale. Denne opprinnelige IPAen hadde nok ikke så mye sene humletilsetninger, slik vi ser i dagens IPA-trender, og alkoholinnholdet var heller ikke spesielt høyt.
TorfinnS
Norbrygg-medlem
Jo, men så er jo ikke oksygen en mikroorganisme.
Finn Berger
Moderator
OBSOBS: Dette er ikke et motinnlegg. Jeg ble bare nysgjerrig, og måtte jeg lese meg opp litt, i Mitch Steeles IPA, som er kilden for det følgende.
Det virker som om det har vært mye mytologi rundt IPA-begrepet. I virkeligheten var det ølet som ble eksportert til koloniene fra tidlig på 1700-tallet, ikke brygget spesielt for formålet, men man eksporterte naturlig nok det ølet som var produsert for lagring, og det var både sterkt og ofte ekstremt kraftig humlet. Det var heller ikke én spesiell øltype som ble eksportert, men flere. Og en av dem var en pale ale-type, October beer, som var et spesielt eksklusivt øl. Mye tyder på at det var dette som etter hvert ble til IPA.
Det var The East India Company som hadde hånd om handelen med India, og sjøoffiserene på skipene deres hadde rett til å frakte varer til India for salg i egen regi. Kompaniets interesse lå først og fremst i handelen med varer fra India. Øl var en av de varene som det var marked for blant de engelske kolonistene. Londonbryggeriet Bow, grunnlagt i 1752 av en både smart og hensynsløs brygger, George Hodgson, fikk et faktisk monopol på øleksporten til India. Bow var først og fremst et porterbryggeri - som alle de store bryggeriene i London på den tida - men det brygget flere øltyper, og eksporterte alle. Størst suksess fikk likevel pale ale'n, men dette var altså ikke et øl som var utviklet speielt for å eksporteres til India. Først på 1820-tallet averteres det som "pale ale for the India market", og "India pale ale" ble ikke brukt før i 1835. Og da hadde Bow eksportert øl til India i nærmere 80 år.
Hodgson fikk etter hvert konkurranse, da The East India Company mistet monopolstillingen sin, og han dessuten hadde gjort seg upopulær pga. de heller tvilsomme forretningsmetodene sine. Bryggeriene Allsopp, Bass og Salt, som alle lå i Burton, kom inn på markedet på 1820-tallet, og utviklet øl som skulle konkurrere med det lyse ølet til Bow. Bow ble etter hvert utkonkurrert, ble kjøpt opp, og gikk konkurs i 1862. (Med nye eiere fortsatte virksomheten til 1933.) På 1840-tallet ble begrepet India Pale Ale brukt i markedsføringen av den humlesterke pale alen i England, og begrepet festnet seg. Burton dominerte markedet totalt, og Bass var i 1889 blitt verdens største bryggeri.
Det er altså ikke noe som tyder på at det lyse ølet Bow eksporterte til India, var utviklet for denne eksporten. Det var et lyst øl produsert for lagring som allerede var svært bittert - så bittert at da Goodhead, sjefsbryggeren til Allsopp, smakte det, med spørsmål om han kunne brygge et slikt øl, skal han ha spyttet det ut. Det var ikke ekstremt sterkt etter tidens standard, men holdt likevel sine gode 6,5-7% ABV. IPA var ikke en viderutvikling av en mindre kraftig pale ale, tvert i mot. Det vi kjenner som pale ale, var en utvikling av IPAen i en lettere retning i andre halvdelen av 1800-tallet.
Humling var nok primært for bitterhet, altså for konservering, men tørrhumling var standard praksis - og ikke bare for det lyse, sterke ølet. Men til forskjell fra dagens IPAer, var dette et øl som skulle langtidslagres - kanskje i både to og tre år - så bitterheten, som antakelig gjorde det ferske ølet omtrent udrikkelig, ble avrundet med tiden. Det var også, som alt lagret øl på den tiden, preget av brettanomyces, og antakelig også ofte både pediococcus og lactobascillus. Temmelig langt unna NEIPA, altså
.
Finn Berger
Moderator
Det har jeg faktisk fått med meg
. Jeg tror ikke jeg skjønte poenget ditt der? Oksydering var ikke et mulig "problem" i forbindelse med dette ølet. Det må nødvendigvis ha vært så gjennomoksydert som overhodet mulig.
Terje J
Norbrygg-medlem
Jeg mener å ha lestat ipaen ble brygget sterkere og vannet ut når den kom frem...
Når det gjelder konsekvens av oksidering, så vil oksidering i et øl med lett maltbase og lett humling medføre at ølet fort bli dårlig på smak, mens I en RIS vil oksderingen ikke ødelegge ølet (innenfor rimelighetens grenser) på samme måte, da oksidereing maillard/karamell smakene vil gi mer rom/rosinsmaker som oftest ikke oppfattes som usmaker.
Finn Berger
Moderator
Steele skriver at de forsøkte den teknikken med å brygge sterkt og vanne ut, men at det ble oppgitt fordi folk ikke ville ha det ølet. Det ble visst ikke godt.
Nei, oksideringskarakteren kan ikke ha vært oppfattet som noen usmak. Det var det jeg mente, også. Steele skriver ikke noe om det, men ølet har jo åpenbart ikke blitt beskyttet mot oksidering på noen måte, så det må ha vært utsatt for det.
