Selv om jeg er sylfersk dommer, uten timesvis med praktisk dommererfaring i ryggen, så våger jeg meg å uttale meg med grunnlag i det som står i
dommerinstruksen (link).
Målet er at dømming skal være objektiv. Sitat fra dommerinstruksen:
Dommeren skal dømme ølene objektivt og utfra deres typedefinisjon. Personlig preferanser for
øltyper, ingredienser eller lignende skal ikke farge bedømmingen annet enn der en subjektiv
vurdering ønskes.
Videre skal dommeren være tydelig på hvor sikker han eller hun er i de ulike vurderingene, og
ikke underslå usikkerhet eller tvil. Det kan gjelde slike ting som at man er relativt ukjent med
enkelte øltyper, at man tror man kjenner en aroma men er litt usikker
Det jeg derimot har skjønt nå, er at enkelte har opplevelse av at det IKKE dømmes objektivt i konkurranser, og at det kan være kilden til at enkelte er skeptisk til dagens konkurranseform. Det er vanskelig å unngå, men målet er alltid å være så objektiv som mulig. Diskusjonen om hvor oppnåelig objektivitet hos enkeltpersoner er trenger vi ikke ta her, med mindre noen insisterer. Det utopiske formålet er altså 100% objektivitet, og det jobbes mot det. Metoder som brukes er (ikke begrenset til):
usmak-samlinger
bevistgjøring av egne svakheter
trening på å smake det man ikke i utgangspunktet klarer å plukke opp (med for eksempel usmak-samling)
et større dommerpanel i hver smaking hvor man snakker rundt svakheter, der man prøver å oppnå en samling dommere som til sammen er sterke på alle smaker
Noe av dette, for eksempel (u)smakesamlinger, har jo vært tilnærmet umulig en periode. Usmak-sett er så dyre, at man gjerne må samles en gjeng. En ampull går vel til 1 liter øl, så det er litt uøkonomisk at en person skal sitte hjemme og gjøre dette alene. Og å samles i plenum, det vet vi jo alle hvorfor ikke har vært mulig på en stund.
Det skal også trenes på å gi en ufarget vurdering av ølstiler man ikke personlig er glad i.
Det er altså ikke enkeltpersoners objektivitet som er hovedverktøyet for å oppnå målet, men samarbeidet i et dommerpanel med trente dommere som er bevisst sine svakheter.
Så har du de som opplever stort sprik i dommerskjemaene de har fått tilbake. Det er også en del av dommerinstruksen at man skal diskutere poengene man har gitt, og sørge for at man har en felles enighet, for å nettopp utelukke f.eks. at en som ikke smaker diacetyl gir 50 av 50 poeng til en tysk pils med mye av det. Eller at en som digger NEIPA ikke skal la sin personlige preferanse gi alle bidrag i en smakerunde en høyere poengsum enn fortjent. Men det er også lov å være uenig, så noen ganger lar man spriket stå.
Jeg har ikke nok erfaring til å si hvorfor noen kan oppleve sprik uten at det er begrunnet, eller hvorfor man trekkes poeng uten at man har fått en begrunnelse for det, men det jeg kan si er at konkurranser ofte kan ha mange øl, og lite tid å dømme de på. Det kan gå fort i svingene. Men det jeg kan si helt sikkert, er at poengsummene skal diskuteres, og det ligger ofte mange muntlige ord bak de poengsummene som står på dommerskjemaet.
Så har du de som brygger øl som ikke ligger innenfor typedefinisjoner, men har lyst til å få de evaluert. Da er spørsmålet om bedømming av individuell innsending av øl skal kunne gis på generelt grunnlag, for at en trent person skal bidra med å kartlegge bryggefeil. Jeg trodde det skulle være mulig, men kanskje det ikke er det. Det må noen andre si noe om.
Så kommer vi til siste, at noen ønsker konkurranser som er litt løsere i snippen. Kanskje de har tro på eget brygg, og vil bevise det for sine medbryggere. Kanskje det er et ønske om å dyrke kreativitet på en annen måte. At dagens form kveler nyvinning. Kommersielle aktører kan brygge innenfor stiler, men da typeriktighets-konkurranse ikke er formålet kan de lage sitt eget signaturpreg. Det er det som bringer stil-kartet framover. Første jeg tenker på er en veldig god dobbel IPA: Kinn Brottsjø, den er brygget med trappistgjær (3787).
For å da gi et eksempel hvorfor man gjerne vil vite hva man drikker: Første gang jeg smakte Brottsjø, var da jeg hadde fått den i gave. Jeg leste ikke så nøye på etiketten, annet enn at jeg leste det var en dobbel IPA. Første sniff og smak hadde masse rynking og grimaser. Så leste jeg bakpå, og innså at den var brygget med trappistgjær. Da skjønte jeg hva som foregikk, og kunne nyte det på en annen måte.
Det var vel egentlig mitt innlegg i forrige tråd som utløste denne diskusjonen. Jeg kan innrømme at formålet mitt da var å få slutt på nedsnakking av dagens format, da jeg synes det bare var kontraproduktivt når det kun ble kritikk som ikke førte til noe, og det var de samme steile frontene som møttes i hver tråd. Etter å ha observert diskusjonen så har jeg fått større forståelse for standpunktet til de som ikke liker konkurranseformatet i dag. Jeg er derimot en tilhenger av rammer, så det er nok derfor jeg liker dagens format. Jeg er også positiv til løsere konkurranser, men ikke i den størrelsen som NM er. Det tror jeg ikke er mulig. Skal man sette seg inn i historien og tanken bak hver enkelt av 300 øl, så vil NM-dømming ta ukesvis.
. Og da hadde det kanskje vært like greit om det kom til uttrykk i kriteriene, også? Eller kanskje ikke? (Jeg er usikker.)
