Skulle vi da gjennomført hjemmebryggerkonkurranser slik, så ville ingen øl blitt vurdert. Skal inngangen til konkurransen være å treffe så godt på typen, er det de ølene som ligger på 47-50 poeng som er "typeriktige". Og de som leser dommerskjemaer kan nok kjapt bekrefte at de er det langt mellom.
(Jeg mener at dommerne kanskje er litt strenge på poengbruken, så det er mulig at grensa i så fall ville gått rundt 44-45 poeng, men det er uansett få øl som ville kvalifisert.)
Men det er jo ikke snakk om å diskvalifisere øl om de ikke tilfredsstiller alle typeriktighetskriteriene. Man må bare avgjøre om avvikene er såpass små at ølet kan kalles f.eks. en tysk pils. Og det er vel ingen fasit på når man ikke lenger kan gjøre det?
Typeriktighet og kvalitet henger vel sammen fordi vi måler opplevelsen av et øl opp mot forventningene vi har: Jeg blir servert en pils. Det står pils på flaska, og den er tysk. Da har jeg visse forventninger, og i den grad de ikke blir oppfylt, blir jeg skuffa, og sitter og tenker at dette var da ingen tysk pils, eller at dette var en litt rar pils. Det er klart at om jeg skal gi terningkast til ølet, så blir det ingen sekser på denne, og jeg er nok strengere jo større avviket fra forventningene er.
Jeg husker at jeg en gang for lenge sida - på 90-tallet? - gikk inn på Studenten øverst i Karl Johan. Der brygga de eget øl, og uten å ane hva det var jeg bestilte, ba jeg om en weissbier. Jeg blei rimelig forundra da jeg fikk servert ei ugjennomsiktig bleikgul suppe. Dette var da ikke øl? Ikke smakte det som øl, heller, men jeg drakk da opp. Skulle jeg ha gitt en karakter på opplevelsen, hadde den blitt lav. Men det var jo ikke ølet det var noe feil med, det var forventningene mine - som vel besto i et nokså vagt begrep om "øl".
Jeg oppførte meg altså som øldommere gjør - jeg var bare en
veldig dårlig dommer
.
Det er jeg nok stadig. Jeg er i alle fall milevidt fra å interessere meg for detaljene i definisjonene når jeg smaker et øl. Men jeg veit da på et mer ullent, erfaringsbasert nivå hva f.eks. en pils er. Som sagt vil jeg straffe det ølet som ikke svarer til forventningene mine, men i det øyeblikket jeg har akseptert at det er en pils, begynner jeg å kjenne etter hvor god den er. På ett eller annet tidspunkt skifter jeg fra å fokusere på forventningsoppfyllelse til å leite etter en annen opplevelseskvalitet.
Dette blir kanskje litt rørete, men jeg klarer ikke helt å frigjøre meg fra en tvil på om dommerne
kan være helt nøytrale registratorer av "grad av typeriktighet". Og alle typriktighetskriteriene er vel ikke så lette å avgjøre om er oppfylt, heller? "Lav til middels engelsk humlearoma" i en bitter, f.eks. ? Når er den ikke "middels" lenger? Og hvis ølet rett og slett er godt, så blir det kanskje ikke så rimelig å trekke for en humlearoma som kan være litt over grensa - om man vil være kritisk? Og det samme med fruktesterne? Engelsk gjær lager jo gjerne litt sånt. Og BJCP sier at nivået kan være "medium high", så det kan vel ikke være fryktelig viktig om nivået er litt over "lavt"? Hvis ølet altså er godt?
Er det noen normer for hvor mye som skal trekkes for ulike avvik? Det er her jeg innbiller meg at de subjektive smakspreferansene får slippe seg løs og slå inn.
Hypotese: Man danner seg ganske kjapt en ide om hvor godt ølet er, og så bygger man opp en argumentasjon i etterkant. Kan det ha noe for seg?
