Det er opp til forretningen (produsent, regionsforhandler etc.) i utlandet sammen med den norske kunden å sette reglene. Den norske kunden kan f.eks. kreve enerett for import til Norge for å handle. Selgeren kan si OK. Noen ganger og som oftest, kan hvem som helst kjøpe av den utenlandske aktøren.
Hva den norske importøren kan gjøre ved en enerett, er vanligvis mer eller mindre regulert i avtalen. Han kan ha plikt til å distribuere til andre forretninger i Norge eller selge det via sin egen butikk(er) osv. Avtalen kan også gi bare delvis monopol som kun eller eksklusiv Internett, eller en region eller videresalg til en spesifikk type butikk osv.
Ofte er det krav om omsetning. Dersom man ikke selger nok, mister man avtalen. Det er relativt lett å få enerett for Norge siden Norge er så lite marked. Det er stort sett mer interessant å selge til Hamburg enn til Norge. I store land som UK, Tyskland osv. vil kanskje den utenlandske aktøren bygge sitt eget forhandlernett eller finne enn dyktig importør med nok kunnskap og ressurser. Ofte vil de ikke "legge to pinner i kors" for å selge til Norge. Så hvis en dumper inn døra for å ta jobben med å selge til Norge uten kostnad for den utenlandskeaktøren, får han det ofte som han vil.
Brygg Selv importerte en del produkter som de også solgte til andre butikker. Det er en vanskelig øvelse og slik jeg har oppfattet det, gjorde de en kardinalfeil. De solgte varene til andre butikker så dyrt at de ikke kunne konkurrere med Brygg Selvs priser i BS' egne butikker. Det er en tåpelig forretningsmodell. Enhver som er avhengig av videresalg bør jobbe for at den som skal selge videre lykkes.
Mellomledd som importører og grosister etc. oppfattes Ofte som fordyrende mellomledd. Det er de vanligvis ikke. Tvert imot. De forenkler distribusjonen. Tenk deg 10 fabrikker. Tegn de på et papir som 10 firkanter. Tegn så 20 butikker som rundinger. Hver av fabrikkene skal selge til hver av butikkene. Tegn en strek fra hver firkant til hver butikk. Det blir 200 streker. Tenk at hver sånn strek er en interaksjon som telefon, faktura, bokføring av betaling osv. Og at hver interaksjon koster 100 kroner. Det blir en del 100-lapper. Tegn så 1 trekant som grossist i midten og trekk en strek fra hver fabrikk til trekanten og så en strek til hver butikk. Det blir 30 streker, og betydelig færre 100-lapper.
Om det lønner seg med mellomledd eller ikke varierer fra produkt til produkt og hvordan ulike forretningsmodeller er bygget opp, men påstanden "uten fordyrende mellomledd" skal du ta med en stor klype salt.
Forøvrig, følg med i tråden om Wineexpert. Jeg skal fortelle en liten anekdote pm tema der.
