Min erfaring med kjøpkølsch begrenser seg til én øl, og jeg husker ikke navnet. Men jeg er enig, jeg ville ikke vært i stand til å skjelne den fra en pils.
Nå har jeg brygget kølsch to ganger. Den første gangen fikk jeg veldig tydelig fruktighet, og det er åpenbart ikke typeriktig. Zainasheff sier at fruktigheten skal være nærmest ikke-eksisterende; "more in the imagination than on the palate". (BCS, s. 98)
Siste gang - den står og godgjør seg på flaske i kjøleskap nå - har jeg kommet nærmere, men fremdeles er det nok litt fruktighet å merke.
De jeg har brygget, forteller meg antakelig i altfor tydelig form hvordan den typiske "kølsch-smaken" er. Kunsten er vel da å få tonet den ned til et nivå der den bare så vidt er merkbar, samtidig som det er nok til at ølet har et særpreg som skiller det fra en pils.
Jeg skulle gjerne smakt flere eksempler på klassisk kølsch. Den jeg har smakt, var god nok - men altså ikke forskjellig fra pils og lgn. (Jeg er ingen kjenner av lyse lagertyper
.) Skal jeg dømme etter mine egne forsøk, er den særegne kølschkarakteren noe jeg kan greie meg godt uten. Så paradoksalt nok håper jeg at den jeg har stående nå, skal ende opp med å smake minst mulig "kølsch"
. Og da - kanskje, kanskje - vil jeg oppdage at jeg har brygget noe jeg både liker
og kan forsvare å kalle "kølsch".
Zainasheff bruker nesten en side på fortellingen om hvordan han har forsøkt å brygge et øl som svarer til den spesielle opplevelsen med en kølsch han hadde i Køln - uten å klare det. (Han gikk så langt som til å be kona kle seg som trad tysk serveringsdame
!) Og det jeg leser ut av den beretningen, er at vi kanskje er mer over på psykologiens område når vi diskuterer "kølsch".
Men likevel: Uten den der mer eller mindre tydelige smaken som kølschgjæren gir, gir det rett og slett ikke mening å kalle et øl for "kølsch", for det er ikke noe annet som gir det et tydelig særpreg - så vidt jeg kan forstå.