For mange år sia var jeg i en liten landsby i Italia over noe tid, og hver morgen la jeg merke til at naboen, en relativt liten, firskåren eldre mann, reiste avgårde med to tomme vanndunker på en sekketralle. Hver ettermiddag kom han tilbake, da sliten og svett, møysommelig slepende på de to fulle vanndunkene opp bakken til huset sitt.
Jeg regna med at han henta drikkevann et sted, og at han tok det i forbindelse med jobb. Vannet i krana var mest egna for utvortes bruk, så de fleste kjøpte vann på flaske, men noen fylte egne dunker ved gamle vannposter som visstnok var bedre.
En morgen skulle jeg reise inn til Roma, en reise som tok et par timers tid med offentlig transport, og la merke til at den gamle mannen med vanndunkene var med samme buss. Såpass nysgjerrig blei jeg at jeg fulgte etter ham, og vi tråkla oss gjennom Romas bakgater i en god stund før vi kom fram til en fontene et sted i Roma jeg aldri ville klart å finne igjen. Der satte han seg ned og fylte dunkene sine. Det så absolutt ikke ut som egna drikkevann, men det var et par andre som fylte et par flasker. Mannen med dunkene var likevel i en klasse for seg sjøl.
Jeg fulgte ikke etter ham hjem igjen den dagen, jeg anså mysteriet som løst og gikk videre for å se til mine egne affærer, men noen dager senere traff jeg tilfeldigvis på ham da han var på vei hjem og tilbød meg å hjelpe. Det takka han ja til, og sammen bukserte vi vannet opp bakker og trapper opp til huset hans. Der takka han pent for hjelpa, skrudde av korkene og tømte ut vannet på dørhella si.
Det viste seg at vannet var hellig, og han mente dette skulle verge mot ulykker eller noe sånt.
Så nei, lektor Berger, du har nok ikke tørna riktig enda. Men du er på vei når du begynner å hente vann i dunk.
