Jekket opp en Porter og en Sour Ale som begge har stått en stund i kjellern, har nok bikket året.
Begge var normalt karbonert, men spruten stod ut av flaskene ved åpning. Jeg tviler på infeksjon, hvorfor skjer dette?
Støtter
@erikraude
Sånt skjer. Jeg har tømt ut noen brygg med de symptomene opp gjennom åra. Det er ei snikende greie, men at du oppdager det først etter et år, er litt rart. Har du vært borti det noen ganger, kjenner du symptomene tidlig, både på smak og på at det stiger bobler opp fra dypet og danner en ring i flasketuten. Snart begynner den å vokse til skum som bygger seg opp og vil ut av flaska, og etter ei stund flommer det over med en gang du åpner flaska. Lar du flaska stå, fortsetter det å tyte ut skum, og det minker kraftig på ølet i flaska. Drøyer du lenge nok med å helle ut brygget, får du ei skikkelig fontene.
Det er mulig å drikke sånt infisert øl ei stund før du aner at det er noe galt, så om du konsumerer ølet fort, oppdager du det kanskje ikke en gang. Det er litt ulikt hvor fort det utvikler seg, og har det ikke hendt deg før, har du ikke fått utvikla den ekstreme mistenksomheta som følger av å ha opplevd det noen ganger. Det er ganske bittert å se at det ølet du var så fornøyd med, viser seg å være infisert. Men du lærer fort at fornektelse nytter lite, og blir i stedet ultrasensitiv overfor infeksjonssymptomer.
Som sagt; du kjenner det på smaken, også. Om ølet ikke er direkte udrikkelig, er det heller ikke godt. Så hvis det ikke er noe galt med smaken på det ølet du har hatt stående, er det kanskje andre årsaker, som
@erikraude antyder. Men når du har to øl med de samme symptomene, er det nok veldig sannsynlig at det er infeksjon - med felles årsak.
Infeksjoner kan komme fra mange kilder, men i mitt system trur jeg at jeg har identifisert to mulige årsaker. Den ene er gjæringsbøtter som har blitt brukt for lenge. Uansett hvor forsiktig du steller dem, kan de ikke brukes i det uendelige. Det oppstår små riper - og infeksjonsorganismene er ikke spesielt plasskrevende. De finner fort et sted å gjemme seg. Så jeg bytta ut mine for ei god stund sida med kar av PET-plast, som er lettere å gjøre reine, og som derfor er mindre utsatte for riping.
Den andre årsaken jeg antar har vært på ferde i mitt bryggeri, er at jeg har neglisjert reinholdet av krana i kjelen. Det er litt styr å plukke den fra hverandre og gjøre den helt rein, og det bygger seg fort opp noe inni der som er skikkelig mums for bakterier. Det holder nok ikke helt å kjøre kokende vørter gjennom noen ganger, som jeg pleide å gjøre. Løsninga mi er at jeg har begynt å koke krana i starten av hver bryggedag. Jeg har en SSBrewtech-kjele der det å skru ut krana er gjort på et øyeblikk uten verktøy, så jeg gjør alltid det når bryggedagen er over, og legger den i varmt vann med maskinoppvaskmiddel i. Men jeg veit at den ikke blir helt rein, så kokinga er nødvendig. Og fra tid til annnen plukker jeg den helt fra hverandre. Etter at jeg har begynt med kokinga, har jeg vært forskåna for infeksjoner. Mye mulig at det har vært viktigere enn å bytte ut gjæringskara.
Snikende overkarbonering kan også forekomme. Da får du ikke øl som vil ut av flaska, det er bare nesten umulig å skjenke i et glass; det blir bare skum. Og munnfølelsen blir helt håpløs. Du får kjeften full av skum i stedet for øl. Men sånt øl kan bli drikkelig om du heller det i ei stor mugge, lar det stå ei kort stund, og så heller det videre opp i glass. Det er ikke nødvendigvis noe galt med smaken i et sånt øl.
Jeg trur mange har opplevd dette siste. Det er fryktelig irriterende, og jeg skulle veldig gjerne visst hvorfor det skjer. (Og det er ikke begrensa til hjemmebrygg. Det er ikke
så sjelden jeg opplever det i øl fra håndverksbryggerier.)
.
