I en starter skal også tørrgjæren ha kontinuerlig tilførsel av oksygen. Grunnen er todelt. For det første at det ikke er sterollagrene som er den begrensende faktoren for celleveksten, men sukkeret i vørteren. Når det tilføres oksygen, vil gjæren, på tross av Crabtree-effekten, delvis respirere, og på den måten utnytte energien i sukkeret mer effektivt. For det andre vil du få en gjær med dårlige sterollagere om du ikke tilfører oksygen. Sterollagrene vil teoretisk være tilstrekkelige til en 8-dobling av celletallet, men da sitter du med gjær som bare har en åttendels fulle sterollagre.
Har du brukt ei gjærnæring med sink (og andre mineraler, som magnesium) ) i starteren, skulle du ikke trenge å tilsette noe i brygget. (Det er et par vannløselige vitaminer vørteren er fattig på - biotin og thiamin, om jeg ikke husker feil i farten. Så om du har ei autolysatbasert - døde gjærceller - gjærnæring uten sink, som Fermaid O, skader det ikke å hive oppi et par gram på 25 liter. )
Magnesium er det vanskelig å få nok nok av, fordi kalsiumet delvis blokkerer opptaket av det, og det er grenser for hvor mye du kan bruke i brygget pga smakspåvirkninga. (Teoretisk skulle du hatt dobbelt så mye magnesium som kalsium, hvilket er umulig all den stund du skal ha minimum 50 ppm kalsium.) Starteren er derfor en gyllen anledning til å bygge opp magnesiumlagre i gjæren. Der spiller jo ikke smaken noen rolle. Så jeg hiver alltid oppi ei halv til ei teskje magnesiumsulfat i starteren. Og i brygget bruker jeg også magnesiumsulfat som en del av miksen. Men går du over 40 ppm magnesium i vørteren, risikerer du kanskje usmaker. Jeg har brukt opptil 50 uten at jeg har kjent noe, men skal ikke ha sagt at det er greit.