Dekoksjon eller ikke?

Du får Maillardreaksjon når du varmer sukker og smør, pga proteinet i smøret. Som Finn påpeker, gir oppvarming av rent sukker, (ev. med tilsatt vann), "karamell" . Kombinerer man det med smør (og/eller fløte, og gjerne salt :p), får man ett annet produkt, (ofte kalt "toffee"), hvor Maillardreaksjonene har skjedd, (i tillegg til karamellisering). Jeg hater det første, (som for meg er definisjonen av "cloyingly sweet", men jeg elsker det siste, (lager slik "saus" jeg bruker på is, desserter). Det samme skjer i andre prosesser, som steking av kjøtt, røstede nøtter, kaffe, sjokolade, og ... korn/malt. Hervé This, molekylærgastronomiens gudfar, var relativt opptatt av Luis-Camille Maillard, og prosessene "hans", (leste boka "Molecular and Physical Gastronomy" til This på starten av 2000-tallet, da jeg var litt i overkant interessert i gastronomi).
Som Finn påpeker, er andre effekter av oppkoket ytterligere gelatinering av maltet, og, i gamle dager, temperaturkontroll. Men dette er jo ikke så viktig for oss.
Mesk har jo disse proteinene, (og sukkerstoffene). Når sukkermengden i veske øker, så vil det relative kokepunktet øke, (vel, i praksis vil vel sukkermolekylene kunne lagre mer varme enn vannet de er løst i, så summen gir høyere temperatur, så ikke helt presist). Men man vil da lettere nå de 120C så man effektivt får i gang Maillard-reaksjoner.
Dermed, tilbake til min originale post, hvorfor ikke bare koke vørter, som har både sukkerstoffene og proteinene, (enzymer). Med ett termometer kan man jo i tillegg kontrollere temperaturen, og holde den på 120C, på samme vis som når man lager karamell/toffee. Det eneste aberet jeg kan se er at man i tillegg kan omdanne sukkerstoffer til mer karamell. Men vil ikke det også skje ved standardmetoden? For meg så virker dette, (i fall det fungerer), som en enklere, og mer kontrollerbar metode...
 
Du får Maillardreaksjon når du varmer sukker og smør, pga proteinet i smøret. Som Finn påpeker, gir oppvarming av rent sukker, (ev. med tilsatt vann), "karamell" . Kombinerer man det med smør (og/eller fløte, og gjerne salt :p), får man ett annet produkt, (ofte kalt "toffee"), hvor Maillardreaksjonene har skjedd, (i tillegg til karamellisering). Jeg hater det første, (som for meg er definisjonen av "cloyingly sweet", men jeg elsker det siste, (lager slik "saus" jeg bruker på is, desserter). Det samme skjer i andre prosesser, som steking av kjøtt, røstede nøtter, kaffe, sjokolade, og ... korn/malt. Hervé This, molekylærgastronomiens gudfar, var relativt opptatt av Luis-Camille Maillard, og prosessene "hans", (leste boka "Molecular and Physical Gastronomy" til This på starten av 2000-tallet, da jeg var litt i overkant interessert i gastronomi).
Som Finn påpeker, er andre effekter av oppkoket ytterligere gelatinering av maltet, og, i gamle dager, temperaturkontroll. Men dette er jo ikke så viktig for oss.
Mesk har jo disse proteinene, (og sukkerstoffene). Når sukkermengden i veske øker, så vil det relative kokepunktet øke, (vel, i praksis vil vel sukkermolekylene kunne lagre mer varme enn vannet de er løst i, så summen gir høyere temperatur, så ikke helt presist). Men man vil da lettere nå de 120C så man effektivt får i gang Maillard-reaksjoner.
Dermed, tilbake til min originale post, hvorfor ikke bare koke vørter, som har både sukkerstoffene og proteinene, (enzymer). Med ett termometer kan man jo i tillegg kontrollere temperaturen, og holde den på 120C, på samme vis som når man lager karamell/toffee. Det eneste aberet jeg kan se er at man i tillegg kan omdanne sukkerstoffer til mer karamell. Men vil ikke det også skje ved standardmetoden? For meg så virker dette, (i fall det fungerer), som en enklere, og mer kontrollerbar metode...
Jeg har som nevnt gjort dette en del ganger nå. Med varierende grad av effekt på smak selv om vørt alltid har blitt mørkere.

Jeg har da hentet ut en del av vørt i en separat kjele når kok starter. Vørten i kjelen har jeg så redusert i en «liksom dekoksjon» denne kjelen. I de 4-5-6 siste forsøkene har jeg også hentet ut vørt fra kok i bryggemaskinen rett før jeg har «dekoksjonen» fra gryta tilbake i bryggemaskinen. Jeg har så kompensert med kokende vann for å oppnå samme SG i vørt i bryggemaskinen med «dekoksjon» som før jeg tilbakeførte den. Så har jeg hentet ut en smaksprøve av denne vørten og sammenlignet de to prøvene (før og etter). Som nevnt har smakseffekten variert, men jeg har aldri kjent utpreget mer karamell. Når jeg har hatt en tydelig effekt har opplevelsen vært mere smak, av alt egentlig.
 
Jeg har som nevnt gjort dette en del ganger nå. Med varierende grad av effekt på smak selv om vørt alltid har blitt mørkere.

Jeg har da hentet ut en del av vørt i en separat kjele når kok starter. Vørten i kjelen har jeg så redusert i en «liksom dekoksjon» denne kjelen. I de 4-5-6 siste forsøkene har jeg også hentet ut vørt fra kok i bryggemaskinen rett før jeg har «dekoksjonen» fra gryta tilbake i bryggemaskinen. Jeg har så kompensert med kokende vann for å oppnå samme SG i vørt i bryggemaskinen med «dekoksjon» som før jeg tilbakeførte den. Så har jeg hentet ut en smaksprøve av denne vørten og sammenlignet de to prøvene (før og etter). Som nevnt har smakseffekten variert, men jeg har aldri kjent utpreget mer karamell. Når jeg har hatt en tydelig effekt har opplevelsen vært mere smak, av alt egentlig.
Vanskelig å si hvilke prosesser som da har foregått. Du vil vel få maillardreaksjoner først, og så kanskje karamellisering. Men i det jeg foreslår, er karamellisering utelukket, siden jeg ikke koker inn nok til få høye nok temperaturer.

Jeg veit at innkoking for å få karamellisering har vært brukt av hjemmebryggere som har brygga skotsk ale.
 
Sist redigert:
Vanskelig å si hvilke prosesser som da har foregått. Du vil vel få maillardreaksjoner først, og så kanskje karamellisering. Men det jeg foreslår, er karamellisering utelukket, siden jeg ikke koker inn nok til få høye nok temperaturer.

Jeg veit at innkoking for å få karamellisering har vært brukt av hjemmebryggere som har brygga skotsk ale.
Jeg vet ikke :). Tenkte å legge det på hylla en stund nå, men vil nok gjøre det igjen … Skal brygge en Helles snart som er ett av de bryggene hvor jeg har testet dette mer eller mindre konsekvent over ganske mange batcher nå. Jeg har i hvert fall konkludert for meg selv at det er viktig at vørten blir veldig konsentrert. Når jeg har hentet ut mye vørt og redusert denne i f.eks 40 minutter, f.eks fra 3L til nærmere 1,5L har effekten vært liten. Når jeg derimot har hentet ut bare litt vørt, f.eks 1,5L og redusert denne i tilsvarende 40 minutter til det bare er noen dl igjen i gryta, har effekten vært tydelig. Jeg har også konkludert for meg selv at jeg kan koke hardt i begynnelsen uten at det har noen nevneverdig effekt, men at jeg må senke temperaturen når den tykner. Koker jeg hardt da begynner det å lukte rart?!?!? Siste reduksjonstiden er det bare småkok som gjelder, og det som jeg synes har fungert best. Nå har jo @Petter Mandt vært så vennlig å nevne at det er 120 grader som gjelder. Så jeg skal notere meg det til neste gang jeg skulle finne på å gjøre dette. :)
 
...
Dermed, tilbake til min originale post, hvorfor ikke bare koke vørter, som har både sukkerstoffene og proteinene, (enzymer). Med ett termometer kan man jo i tillegg kontrollere temperaturen, og holde den på 120C, på samme vis som når man lager karamell/toffee. Det eneste aberet jeg kan se er at man i tillegg kan omdanne sukkerstoffer til mer karamell. Men vil ikke det også skje ved standardmetoden? For meg så virker dette, (i fall det fungerer), som en enklere, og mer kontrollerbar metode...
Dette er det jeg har foreslått lenger opp:).

Du får ikke 120 grader annet enn eventuelt lokalt, og du får ikke karamellisering når du koker vørteren - om du ikke konsentrerer den kraftig; da er det kanskje mulig.
 
Jeg vet ikke :). Tenkte å legge det på hylla en stund nå, men vil nok gjøre det igjen … Skal brygge en Helles snart som er ett av de bryggene hvor jeg har testet dette mer eller mindre konsekvent over ganske mange batcher nå. Jeg har i hvert fall konkludert for meg selv at det er viktig at vørten blir veldig konsentrert. Når jeg har hentet ut mye vørt og redusert denne i f.eks 40 minutter, f.eks fra 3L til nærmere 1,5L har effekten vært liten. Når jeg derimot har hentet ut bare litt vørt, f.eks 1,5L og redusert denne i tilsvarende 40 minutter til det bare er noen dl igjen i gryta, har effekten vært tydelig. Jeg har også konkludert for meg selv at jeg kan koke hardt i begynnelsen uten at det har noen nevneverdig effekt, men at jeg må senke temperaturen når den tykner. Koker jeg hardt da begynner det å lukte rart?!?!? Siste reduksjonstiden er det bare småkok som gjelder, og det som jeg synes har fungert best. Nå har jo @Petter Mandt vært så vennlig å nevne at det er 120 grader som gjelder. Så jeg skal notere meg det til neste gang jeg skulle finne på å gjøre dette. :)
Jeg vet absolutt ikke om det er 120C som gjelder. Stjal tallet fra Finn sin tidligere post, (»Maillardreaksjoner blir ikke skikkelig effektive før du runder 120 grader»), samt at fudge dannes ved 111-115C, mens karamell dannes ved rett under 120C, (deretter nougat osv, og rund 150C er vannet stort sett borte, og man får fudge, og knekk), så jeg tipper det er ett greit kompromiss hvis man ønsker å unngå for sterk karamellsmak, og orker røre litt lenger tid. Jeg tror man bør holde på 120C en stund, for at man unngår karamellsmak, (dvs sukkeret endrer for mye smak), samtidig som Maillardeffekt er mer effektiv. Men det kan jo være at man kan «blaste» den opp i over 150-160C, og at sukkeret omdannes til mer komplekst, ikke-søtt sukkerstoff, som det vel er for malt. CaraBohemian malt er vel ca 300 ebc. Så … der, ca). 200C er vel (ca) grensen for roasting-temp der kaffesmaken begynner å melde seg på. For dry-roasting av korn, da altså.

Utgangspunktene for tallene over er jo da også rørsukker, maltose mm kan ha andre egenskaper. Vet man forresten hvilke sukkerstoffer (i vørteren) som bidrar til den smaken man er ute etter? Hadde vært interresant å prøve å karamellisere maltodekstrin (med protein). Det blir vel neppe søtere(?), men kanskje det er dette maillardproduktet som gir smaken man er ute etter? Og at man da kan gå høyere i temp? da kan man kanskje unngå «cloy-ness»:p
Jeg aner ikke, bare brainstormer her.

Hadde forresten vært interresant å målt temp i bånn av gryta når (vanlig) vørter fosskoker. Ta noe tynt og isolerende på tuppen av termometer så man ikke måler temp på stålet, og så måle feks 1 mm over bunn. Vil tro flytende vann gjør en god jobb med å «kjøle ned» sukker, og luft+damp (gassboblene som dannes) til 100C, inntil sukkerkonsentrasjonen er høy, (man får tykk (blank) syrup ved ca 110C til 112C, da er vanninnholdet ca 20%).
 
Sist redigert:
Hva er egentlig kokepunktet til ulike konsentrasjoner av sukkerlake? Si ved 1,040 og opp til 1,1? Ved 1,0 veit vi jo fra o-fagstimene at er 100° C ved havoverflaten.
Der satte du fingeren på noe helt sentralt. Hvis vi kan oppnå merkbart mer effektive maillardreaksjoner med first runnings fra tjukk mesk i et vanlig brygg - SG rundt 1.070-80? - har ideen min om å koke dem kanskje noe for seg.

Nå er dette en såpass enkel tanke at det melder seg en naturlig skepsis hos meg. For hvis det funker, burde det vært en vanlig praksis. Så det interessante er kanskje mer å finne ut hvorfor det ikke funker :p.
 
Når det gjelder karamellisering, som det har vært litt snakk om: Jeg trur det kan komme litt forvirring fra det faktum at ulike sukkerarter har veldig ulik temperaturgrense for karamellisering. Vanlig sukker består av fruktose og glukose, og splittes når vi varmer det i litt vann. Og fruktosen karamelliseres ved ganske lav temperatur, "bare" 105 grader. Men ellers må du en god del høyere. For glukose er grensa 150 grader, og for maltose, som utgjør hoveddelen av sukkeret i vørteren, er grensa hele 180 grader. (https://en.wikipedia.org/wiki/Caramelization)

Det er svært lite fruktose i vørteren vår, så om vi skulle få noe karmellisering av fruktosen, ville det bli lite merkbart. (Vi kommer normalt ikke opp i 105 grader under vanlig koking, annet enn muligens lokalt, så det vil antakelig ikke bli karamellisert så mye av den vesle mengden fruktose som finnes, heller - om overhodet noe.) Jeg trur det kan sies ganske enkelt at karamellisering ikke forkommer under vanlig brygging.

Jeg veit ikke hvilke temperaturer du kommer opp i når du koker inn vørteren radikalt, men jeg mistenker at det vi tenker på som karamellisering i den prosessen, faktisk hovedsakelig er maillardreaksjoner. Du får jo bruning fra dem, også, og det produseres "karamelliknende" smaker (ved siden av mange andre).

Til det med temperaturgrensa på 120 grader for maillardreaksjoner: Jeg har funnet den flere steder, men det finnes ikke noen egentlig grense. 120 grader er antakelig ei slags "pragmatisk grense", dvs. at du trenger å komme over 120 grader om du ikke skal trenge veldig mye tid. Men maillardreaksjoner skjer helt ned til romtemperatur, de trenger da bare mer tid. Dette betyr også at vi får maillardreaksjoner når vi koker vørteren vår på vanlig måte ved 100 grader, men for å få en merkbar effekt må vi koke veldig lenge - langt lenger enn de fleste av oss ville finne på å overveie å gjøre.

Dette er den greieste framstillinga av maillardreaksjoner i praksis som jeg har funnet:
To summarize, here's a helpful poster that shows effects at various temperatures. Briefly:
  • Above 400°F (200°C) - mostly caramelization, with the possibility of burning with prolonged heating
  • ~330°-400°F (165-200°C) - increasing caramelization with higher temps, which uses up sugars and thus inhibits Maillard at the high end of this range
  • ~300-330°F (150-165°C) - Maillard progresses at a fast pace, causing browning noticeably within minutes
  • ~212-300°F (100-150°C) - Maillard gets slower as temperature goes lower, generally requiring many hours near the boiling point of water
  • ~130-212°F (55-100°C) - Maillard requires water, high protein, sugar, and alkaline conditions to advance noticeably in a matter of hours; generally can take days
  • Below 130°F (55°C) - Enzymatic browning is often more significant in many foods than Maillard, but Maillard will still occur over periods from days or months to years, with progressively longer times at lower temperatures
Kilde: https://cooking.stackexchange.com/questions/29926/what-temperature-does-the-maillard-reaction-occur
 
jeg har lurt på å gjøre et forsøk med å framprovosere maillardreaksjoner, i tråd med det @MonoBryggeriet beskriver. Jeg har lest gjennom de siste par sidene her, og innser at det kan hende ikke kommer noe ut av det - men i så fall er jo det også et resultat.

For å rekapitulere litt: Utgangspunktet er påstanden om at dekoksjon produserer merkbare mengder maillardreaksjoner. Det finner jeg egentlig nokså vanskelig å forstå er mulig. For det første er koketidene relativt korte, temperaturen er ikke høy nok (se tabellen i forrige innlegg), sukkerkonsentrasjonen er ikke særlig voldsom, og pH er lav (reaksjonene er mer effektive ved høyere pH). Det er sjølsagt mulig at det er andre effekter ved kokinga av maltet som skaper en smakseffekt, men i så fall har jeg aldri sett noen forslag til hva det skulle være.

Men: Hvis det likevel faktisk skjer noe - det er jo ikke utelukket at det kan skje noe sjøl om jeg ikke skjønner det:) - kan jeg i alle fall ikke forstå at det skulle være nødvendig å koke maltet. Det er jo ikke maltet det eventuelt skjer reaksjoner med, men sukker og protein. Begge deler blir med videre i vørteren i bryggeprosessen, så vi skulle like gjerne bare kunne koke vørteren - som @MonoBryggeriet har gjort.

Som sagt, jeg ser ikke at betingelsene for effektiv dannelse av maillardprodukter - tid, sukkerkonsentrasjon, temperatur og pH - er særlig gode under en vanlig dekoksjon. Men vi kan fikse det om vi koker vørter, i alle fall tida, sukkerkonsentrasjonen og pH'en. Og det siste er viktig; se på bildet her: https://braukaiser.com/wiki/index.php/How_pH_affects_brewing#Maillard_reactions . Temperaturen er derimot lite påvirkelig. En oppløsning av 2 kg sukker i 1 liter vann har et kokepunkt som bare er et par grader høyere enn kokepunktet for vann. (https://socratic.org/questions/what...solution-at-atmospheric-pressure-how-do-we-ca)

Det jeg ser for meg, er å bruke den vanlige batch sparge-pilsoppskrifta mi med 100% pilsnermalt. Sånn ser det ut: 5,6 kg malt skal gi 38 liter vørter til kok, og 33 liter etter kok. OG 1.046. Da bruker jeg 45 liter totalt. Jeg beregner et svinn på 7 liter, og mesker inn med 7 + 19 = 26 liter. Skyller med 19 liter.

Hvis jeg nå reduserer meskerunden til bare 15 liter, kan jeg tappe ut 8 liter med relativt høy SG. I løpet av maks halvannen time kan jeg koke dette ganske godt inn - la oss si til 2 liter. Men jeg kan gjøre noe mer; jeg kan heve pH ganske kraftig før jeg begynner kokinga. 6,5 kan være et greit sted å starte. Jeg ser for meg at det skal gå med ei blanding av kalk og natron. (Hva blir effekten på pH'en av at vannet kokes bort? Vil den stige?)

Det jeg koker bort, må det jo kompenseres for. Jeg ser for meg at jeg bare øker mengden skyllevann tilsvarende. Og så kan jeg jo koke resultatet av skyllinga med humle - Saaz, sjølsagt;) - så lenge, og bare tilsette "maillardekstrakten" til slutt. Og så skal jeg sikkert justere litt for å få riktig OG og riktig pH til gjæring, men det skulle være en smal sak.

Kommer jeg nærmere pilsner Urquell på denne måten? Det skal bli artig å se. Og så får jeg prøve å få til diacetyl, også. Hvis jeg gjærer helt ut kaldt uten diacetylrast, og så flasker, men setter det varmt til karbonering, så skulle vel det være ei grei oppskrift på diacetyl?
 
Sist redigert:
Spennende.... Gleder meg til å følge eksperimentet.

Har planlagt et dekoksjonsbrygg sjøl etter sommeren...når jeg får tunbryggeriet mitt opp å gå.
 
Spennende.... Gleder meg til å følge eksperimentet.

Har planlagt et dekoksjonsbrygg sjøl etter sommeren...når jeg får tunbryggeriet mitt opp å gå.
Det som trigger meg, er egentlig utseendet til Urquell. Det er brygga på 100% pilsnermalt, men er langt mørkere enn man skulle forvente med en sånn grist. Så med mindre de er så store kjeltringer at de tilsetter sukkerkulør, så må det være skjedd noe under bryggeprosessen som forårsaker den mørkere fargen. Og sjøl om jeg er aldri så skeptisk til dekoksjon, så klarer jeg ikke å ikke tvile på skepsisen min, for å si det sånn:).

Så jo flere forsøk, jo bedre:).
 
Det som trigger meg, er egentlig utseendet til Urquell. Det er brygga på 100% pilsnermalt, men er langt mørkere enn man skulle forvente med en sånn grist. Så med mindre de er så store kjeltringer at de tilsetter sukkerkulør, så må det være skjedd noe under bryggeprosessen som forårsaker den mørkere fargen. Og sjøl om jeg er aldri så skeptisk til dekoksjon, så klarer jeg ikke å ikke tvile på skepsisen min, for å si det sånn:).

Så jo flere forsøk, jo bedre:).
Jeg har fått større effekt av å koke inn lite vørt. Eller sagt på en annen måte, det er når den er kokt nesten helt inn at store endringer har skjedd. Altså når jeg har redusert 1,5L til bare noen dl, har effekten vært større enn om jeg har redusert 3L til 1,5L, som er området jeg har vært i på mine 12L brygg. Av dette har jeg tenkt at konsentrasjonen er viktig samt at mest mulig er i kontakt med bunn i kjelen.. I tillegg til sukker, går vel også PH opp (har ikke målt PH tror jeg). Når jeg har gjort dette har SG på vørt vært omtrent lik OG i utgangspunktet, i mitt tilfelle 1045-1050 omtrent. Jeg har kokt hardt i starten, og skrudd ned underveis.

Kjempegøy at du vil prøve! Venter i spenning …
 
Sist redigert:
Jeg har fått større effekt av å koke inn lite vørt. Eller sagt på en annen måte, det er når den er kokt nesten helt inn at store endringer har skjedd. Altså når jeg har redusert 1,5L til bare noen dl, har effekten vært større enn om jeg har redusert 3L til 1,5L, som er området jeg har vært i på mine 12L brygg. Av dette har jeg tenkt at konsentrasjonen er viktig. I tillegg til sukker, går vel også PH opp (har ikke målt PH tror jeg). Når jeg har gjort dette har SG på vørt vært omtrent lik OG i utgangspunktet, i mitt tilfelle 1045-1050 omtrent. Jeg har kokt hardt i starten, og skrudd ned underveis.

Kjempegøy at du vil prøve! Venter i spenning …
Det er vel innkokingsgraden som er forskjellen i det du refererer? Jeg tenker at om jeg starter med 8 liter og reduserer det til 1/4, så burde det hjelpe. Men når jeg først er kommet så langt, reduserer jeg jo fort enda mer.

Dette er rimelig skummelt:). Og alle maillardprodukter gir ikke positive bidrag, så jeg er litt redd for å overdrive. Jeg får smake meg fram underveis. Som å koke kraft:).
 
Da har jeg satt en solid starter med Imperial L26 Pilgrimage. Jeg hadde to-tre dl solid slurry fra siste brygg, og ga den tre liter vørter og plasserte den på snurrer'n. Det der kan jo bli livlig, så jeg får passe godt på. Men det skulle i alle fall bli nok gjær:).
 
Det er vel innkokingsgraden som er forskjellen i det du refererer? Jeg tenker at om jeg starter med 8 liter og reduserer det til 1/4, så burde det hjelpe. Men når jeg først er kommet så langt, reduserer jeg jo fort enda mer.

Dette er rimelig skummelt:). Og alle maillardprodukter gir ikke positive bidrag, så jeg er litt redd for å overdrive. Jeg får smake meg fram underveis. Som å koke kraft:).
Du kan sikkert gjerne si det slik. Er nok lurt å smake underveis. Som nevnt er min erfaring at du bare kan koke for fullt i starten, men utvise varsomhet når den begynner å ta «sausform».
 
Du kan sikkert gjerne si det slik. Er nok lurt å smake underveis. Som nevnt er min erfaring at du bare kan koke for fullt i starten, men utvise varsomhet når den begynner å ta «sausform».
Jeg har bare hatt kanskje en cm vørt i gryten 10L pinnekjøttgryte fra IKEA igjen når jeg har oppnådd markant forskjell.
 
Jeg har bare hatt kanskje en cm vørt i gryten 10L pinnekjøttgryte fra IKEA igjen når jeg har oppnådd markant forskjell.
pH er visst en veldig vesentlig faktor. Gjorde du noe med den?

Jeg vil teste med en såpass stor del av ekstrakten i brygget for at det skal være noenlunde sammenlignbart med en vanlig dekoksjon.
 
Tilbake
Topp