@Sarge
Nå begynte alt dette med kølsch, og vi har sagt ganske mye om det ølet, så derfor griper jeg gjerne til det når jeg trenger noe etter "f.eks". Ren latskap

.
Kølschkonvensjonen skal ikke forstås som en definisjon, tror jeg. Du må se den ut fra hva som var hensikten med den, og ut fra tida den blei til i. Dette har jeg forøvrig allerede sagt noe om. Jeg veit ikke om du har lest det, og tatt stilling til det?
Jeg veit ikke helt hva du mener med "magefølelse", men jeg forstår det som "intuisjon". Og ja, jeg reagerer intuitivt på å la smaksopplevelsen (mer presist "den sensoriske opplevelsen") aleine kvalifisere et øl til en typebetegnelse som f.eks. "kølsch". Men sjøl om intuisjon er en viktig "sans" ("erkjennelsesform"?), så må det den sier, ettergås i sømmene av fornuften. Det er ikke et gyldig argument for at noe er galt at jeg intuitivt opplever det som galt.
Så det er ikke intuisjonen jeg bygger på når jeg mener at gjærtype er en sentral del av en øltype. Jeg vil påstå at det er greie fakta:
- Gjærtypen gir en særegen smak til et øl. Det opplever jo folk  hele tida når de brygger splitta brygg der de tester ut ulikheter mellom to gjærtyper.
 
- De fleste øltyper er - historisk - knytta til en gjærtype som har utvikla seg lokalt knytta til nettopp det ølet. Det kan være veldig lokalt, som i Køln og Düsseldorf, eller det kan være knytta til et større område, som England, Tyskland eller Belgia, alt etter som hvor stort det området som øltypen brygges innafor, er.
 
- Innafor et stort område vil det gjerne være mange lokale varianter av gjærtypen, men de har likevel et fellespreg. Det gjør det meningsfullt å snakke om "engelsk alegjær" til  forskjell fra "belgisk alegjær", f.eks..
 
I de fleste tilfeller er det nokså ukontroversielt å si at du må bruke en lokal gjær, ganske enkelt fordi du ikke vil kunne få et øl som ligner et typeriktig øl om du ikke gjør det. Men så har du noen eksempler - og kølsch er sikkert det beste, kanskje sammen med altbier fra Düsseldorf - på at det typeriktige lokale ølet har et veldig svakt preg av gjæren, sånn at du kan brygge et øl som ligner til forveksling - for de fleste av oss! - med en annen nøytral gjær.
Men det lokale preget fra gjæren 
er der likevel i en kølsch, sjøl om det i en perfekt kølsch er nesten umerkelig. I en litt mindre perfekt kølsch blir det veldig tydelig - og det kan hjelpe deg til å finne det igjen i den perfekte kølschen, også. (Jeg innrømmer glatt at jeg sliter, men jeg er altså ingen veldig god smaker.)
Hadde ikke kølschgjæren gitt denne spesielle smaks-/esterprofilen - som er det som gjør en kølsch til en kølsch - hadde det ikke vært noe stort poeng i å insistere på at den må brukes om du ønsker å kalle ølet en kølsch. Men det er et empirisk faktum at den gjør det, og da mener jeg det blir feil å kalle et øl som er brygget med en annen gjærtype, en kølsch. At det i mange tilfeller kan være vanskelig for de fleste av oss å kjenne om det er brukt kølschgjær, mener jeg er irrelevant.
USA er "the melting pot", og det gjelder for øl, også. Der er det vel stort sett fritt fram for å bruke hva du vil, så lenge du får noe som ligner det det skal være. IPA - og beslekta aletyper som APA og amber ale - er likevel knytta til engelske gjærtyper. Chico-gjæren er jo opprinnelig en engelsk alegjær, og du kan brygge en IPA med en hvilken som helst annen engelsk alegjær. Jeg ville ikke hyle veldig høyt om du brukte Chico-gjæren i f.eks. en engelsk bitter, heller.
Stort sett får du hybrid-stiler om du blander stildefinerende ingredienser fra en øltype inn i en annen. Vi har jo sett veldig mange nye stiler som resultat av at amerikanske humler er brukt i andre stiler. Da synes jeg det er viktig at det sies fra tydelig. Det er ekstremt kjipt å kjøpe det du tror er en pils, og så viser det seg at det er en India Pale Lager. Eller å stå og lure på om den pale ale'n du vurderer å kjøpe, er en engelsk bitter eller en APA.
Nå har vi diskutert med utgangspunkt i kellerbier, også. Der ser jeg overhodet ikke poenget i å ikke være purist. Hvis man først skal brygge dette ølet, som du vel på mange måter kan sammenlikne med norsk gårdsøl, så får man prøve så godt man kan å bruke de ingrediensene som var lokalt tilgjengelige i Sør-Tyskland, altså tysk malt, tysk humle og tysk gjær (både lager- og alegjær kan brukes), og ellers gjenskape prosessen sånn noenlunde, slik at man ender opp med et flatt, uklart og nokså ferskt øl der det rustikke preget ikke er slipt vekk av lagering, samtidig som det ikke kan være noe mål at det skal ha flest mulig usmaker. Selvfølgelig skal man prøve å lage et best mulig øl, altså unngå diacetyl, acetaldehyd, hydrogensulfid og annet snusk så langt mulig. Og så skal man nok ligge unna klarningsmidler.
Jeg brygger et øl jeg er veldig fornøyd med som jeg har kalt kellerbier. Gjær, humle og grist er helt OK i forhold til stilen - men det blir jo bare en pils med litt mer gyllen farge enn det ølet jeg vanligvis brygger som pils. Så jeg har slutta å kalle det kellerbier. Nå heter det pils, for det er det det er, i alle fall når det er ferdig karbonert og har fått stå litt i kjøleskap. (Jeg brygger det gjerne med eikeflis for å få fatpreg, også, og da er det hjemløst i stilverdenen. Et sånt øl finnes ikke. Men det er godt

.)
For å oppsummere: Jeg er enig med deg i at nytten av stilbegrepene for en stor del ligger i at de forteller oss hva slags sensoriske opplevelser vi kan vente av et øl, og jeg har fått mer forståelse for standpunktet ditt etter hvert.  Men likevel; konsekvensene av å ikke kreve noe mer av et øl enn at det kan passere som f.eks. en pils eller en porter når man smaker det, blir at vi gir opp å skille mellom øltypene - mener jeg. For sjøl om definisjonene (som f.eks. Norbryggs) er både gode og objektive, så er jo ikke den smakingen som skal avgjøre hvilken type ølet hører til, objektiv.
Resultatet blir at i stedet for endeløse diskusjoner om hvorvidt det går an å kalle dette ølet en kølsch når det ikke er brygget med kølschgjær. får vi endeløse diskusjoner om hvorvidt dette ølet smaker som en kølsch.
Blir vi enige om at du må bruke kølschgjær (og tilfredsstille en del andre krav til ingredienser), så veit vi i alle fall at det er en kølsch vi har foran oss. Og så kan vi selvfølgelig diskutere om det er en god eller en dårlig kølsch. Men det synes jeg blir en bedre diskusjon enn en diskusjon om hvorvidt det i det hele tatt 
er en kølsch.
Og helt håpløst blir det om kriteriet på at noe hører til en øltype skulle være at bryggeren sjøl kaller den f.eks. en pils. Da ville vi riktignok slippe enhver diskusjon - men vi kunne også like gjerne slutte å snakke sammen i det hele tatt, for da ville det ikke lenger finnes noe begrep om sannhet. (Du kan ikke snakke med et menneske som hevder som prinsipp at noe er sant fordi han mener det er sant - og som heller ikke vil diskutere det prinsippet.)