Ølstiler er selvfølgelig dynamiske, og bryggerier kan åpenbart fremdeles kalle et øl hva de vil - bortsett fra kølsch, da
. Så ølstilene vil nok fortsette å endre seg. Men de definisjonene vi bruker til dømming, bør vel være så presise og riktige (i forhold til ølvirkeligheten ute i markedet) som mulig? De er jo ikke normer for andre enn bryggere som leverer inn øl til konkurranser, og hindrer oss jo ikke på noen måte i å utvikle og eksperimentere. (Hvilket er rimelig tydelig om du går rundt og smaker på det som serveres under en ølfestival
/
.)
Definisjoner er jo noe vi lager for å kunne si hva noe er og hva det ikke er, og derfor blir det fort problematisk å gjøre dem vide og elastiske. Da slutter de å fungere som definisjoner. Så jeg vil helst ha dem presise og klare - og så får vi endre dem i takt med endringene i virkelighetas ølverden.
Jeg er ikke enig i at kølsch ikke er egna som eksempel, sjøl om det er et nokså spesielt tilfelle. Det som gjør det egna, er at det er et øl som ligner på veldig mange andre, sånn at grenseoppgangsbehovet blir stort.
Ofte er det glidende overganger mellom øltyper. En mørk engelsk bitter kan like gjerne være en nordengelsk brown ale, og blir en brown ale mørk nok, er den på vei til å bli en porter. Og en engelsk golden ale kan like gjerne være en amerikansk pale ale. Men kølsch er ikke på glid i noen retning.
Jeg er helt uenig i at kølschgjæren ikke er vesentlig. Riktignok er det - tror jeg - sånn at hvert bryggeri har sin versjon, men likevel har de et fellespreg. Og det som gir kølschen eksistensberettigelse, er det preget gjæren setter på ølet. Hva annet skulle det være?
Sjølsagt lever kølschen mye på den auraen man har klart å skape rundt den. Men alt er ikke markedsføring og tradisjoner; det er en spesiell karakter i sentrum av det hele, og den kommer fra gjæren. (Den flokkulerer forresten ikke godt. Særlig Wyeasts versjon er helt håpløst vanskelig å håndtere
.)
