Jeg har ikke problemer med flaskekarbonering uten å tilføre ny gjær, så den er frisk nok.
Det er mulig jeg lever i en villfarelse, men jeg trodde det forholdt seg slik at når sukkeret er spist, så går gjæren "i dvale" og vil hverken formere seg eller spise sukker. Om jeg skjønte dette med oksygenet rett, så er det først og fremst ved formering at den nyttegjør seg oksygenet.
Jeg tror det er helt riktig at flaskekarbonering hjelper mot oksygenering, men jeg tror det er gjemt mer oksygen i humla enn man tror, og at grunnen til at det fungerer er at "vanlig" gjær ved vanlige temperaturer (f.eks. 16-20 grader) bruker ganske lang tid på å spise seg ned til FG. Ved tørrhumlingen tror jeg det da er slik at det fortsatt er sukker igjen som skal spises, og da er det fortsatt "opportunt" for gjæren å spise sukker og formere seg og dermed også bruke oksygen.
Til sammenligning med det som skjer ved oppstart av fermenteringen, så er det jo en overflod av sukker til stede, og gjæren boltrer seg i næringsstoffer og oksygen og formerer seg vilt og hemningsløst. Jeg tror problemet med å tilsette tørrhumla sent (nær eller etter at FG er nådd) er at det ikke er like gunstig for gjæren da.
Jeg har ikke hatt denne typen utfordringer uten tørrhumling, selv om jeg letter på lokket for å lure inn en pipette for SG-målinger og også stikker om med hevert ved flasking.
Ved gjæringsstart går gjæren i gang med å ruste seg opp til Det Store Ete- og formeringsgildet gjennom å bruke oksygenet til å produsere de stoffene den trenger for å bygge opp cellemembranene. I den fasen er den lite interessert i sukker. Og etter at gjæringen er ferdig, vil det være mye gjær som har brukt opp reservene sine, og som da vil ha behov for oksygen for å bygge dem opp igjen.
Gjæren går jo i dvale, som du sier, men ikke alle. Kanskje er det sånn at effekten av tørrhumlinga avhenger av hvor lenge du venter? Jeg har sett at det har blitt gitt råd om å tørrhumle mens det ennå foregår noe aktiv gjæring. Men gjææraktiviteten er jo ikke slutt fordi om det er slutt på sukkeret. Gjæren går løs på andre stoffer som den kan nyttiggjøre seg når det er slutt på sukker. Det er den "ryddinga" vi snakker om; den eter avfallsstoffer fra den aktive fasen, som f.eks. diacetyl.
Jeg har pleid å vente med å tørrhumle til jeg mener jeg har nådd FG, og når jeg så har hatt i humla, har jeg ofte opplevd at aktiviteten har startet igjen. Så det kan se ut som om tørrhumlinga vekker gjæren til ny innsats. (Hva forklaringa på dette er, skal jeg ikke ha noen sikker mening om, men det har i alle fall skjedd meg en del ganger - og det kan kanskje ha noe å gjøre med tilførsel av oksygen?)
Jeg har googlet litt, og det er mange som mener de har opplevd det du har. Men samtidig er det også mange som sier at de ikke opplever det. Forvirrende greier
.
Som sagt, biokjemikeren jeg snakket med, var veldig klar på at tørrhumling ikke fører til oksidering, fordi gjæren raskt bruker opp oksygenet. Og Kjetil Jikkiun hevder også at så lenge det er aktiv gjær til stede, skal ikke oksidering bli noe problem.
Jeg har jo ikke noen faglig bakgrunn for å mene noe om dette, jeg bare hører på hva folk sier.
Men at oksidering er et problem for hjemmebryggere, er det vel ingen tvil om. Jeg har nok hatt min andel av oksiderte øl. Samtidig er det ikke sånn at de som har vært tørrhumlet, har vært mer preget enn andre, så jeg tror ikke helt på at akkurat tørrhumlingen er det store problemet.
Liten teori, høyst uvitenskapelig, men muligens ikke helt galt ut fra egne erfaringer: Jo sunnere gjæringsprosess, jo mindre problem med oksidering. Kan det ha noe for seg?
