Forskerne har litt forskjellige tilnærminger, men ett av laboratoriene kan se på den uten at det skjer noe kommersielt. De andre to krever egentlig at du er villig til å la dem selge gjæren for å finansiere forskningen. Den ene av de to er den engelske nasjonale gjærsamling. Fordelen med å få det inn der er at gjæren er sikret for de neste par hundre år, i hvert fall.
Jeg har begynt å samle opp resultatene fra analysene og sende tilbake til de som har gitt bort gjæren sin, så du får analyseresultater selv også, ja. Da får man vite om det er noe forurensning, hva slags art det er, hvilke andre gjærstammer den er i slekt med, utgjæring, alkoholtoleranse, temperaturtoleranse, hvor mange stammer det er, om stammene er i slekt med hverandre, osv. De ser også på om det er villgjær eller ikke. Dette tar gjerne 1-2 år før man har all informasjonen på plass.
Det er jo et stort miljø der ute som deler på sånne gjærstammer som dette, så hvis du først begynner å dele gjæren med andre hjemmebryggere får den fort luft under vingene. Vi har hørt tilbake fra folk som har brygget med norsk gjær i USA, Canada, Laos, Russland, Polen, osv osv. Mange har også vært brukt i kommersielle brygg, fra Nøgne Ø og andre, til og med utenlandske bryggerier.
Mange synes det er stas å se at gjæren deres brukes rundt om i verden.
Jeg vil anbefale deg å titte på den Facebook-gruppa som heter Kveik. Der ser du litt hva folk gjør med de andre stammene.