De vitale parametrene jeg skrev i opprinnelig tekst var bare for å sette det på spissen. Jeg er helt enig med deg i det etiske, det er en uskrevet gjensidig tillit der.
Når det er sagt, som en stildommer er ikke "godhet" et parameter som skal veie tungt. Poengene som forteller om man holder seg innenfor det man forventer at stilen skal være, står for 40 av 50 poeng, og man skal være sikker på at man kan identifisere en typeriktig øl før man setter seg ned som dommer i den stilen. Det burde også være en diskusjon rundt bordet om hva man skal forvente av en stil før dømmingen starter.
Om du ser på smaksdefinisjonen til Dark Mild, så er det lite som tilsier at det skal være mest mulig smak:
Svak til middels maltsmak, som kan ha karakter av karamell, toffee, kjeks, sjokolade, lakris, mørk sirup og ristet malt. Middels til kraftig maltsødme. Svak til middels nivå av fruktestere, som kan ha karakter av plommer og rosiner. Svak bitterhet, uten smak av humlen.
Ja, det ønskes gjerne mange smakskomponenter der (legg merke til at det står kan ha), men de skal ikke være for framtredende. Det eneste som skal ha en betydelig dominans i smaksbildet er maltsødme. Om du begynner å gasse på, så kan det bli for mye smak. Her liker jeg bedre de mengdeordene som brukes i dommerskjemaet (i stigende rekkefølge): Ingen - Svak - Merkbar - Tydelig - Kraftig - Dominerende.
hehe - at en Russian Imperial Stout ikke ville nå opp servert som Dark Mild, stoler jeg på
.
Men det blir noe rart her, for går vi til den engelske virkeligheta, så var jo utfordringa for bryggeriene - på grunn av både skatteregler og direkte pålegg fra myndighetene under krigene - å klare å brygge et svakt øl som smakte som om det var et sterkere øl. Så ja, du kunne ikke forvente mer enn middels maltsmak, men ville likevel gjerne ha så mye som mulig. Og sånn tenker jo jeg, også, når jeg brygger en mild. Og jeg ville ha veldig lite forståelse for en kommentar på et dommerskjema om at ølet - som jeg altså hadde holdt innafor de oppgitte parametrene i definisjonen - hadde for kraftig smak.
Nå har jeg lest og hørt flere steder at den smarte konkurransebrygger bør legge seg på øvre grense av tillatt OG/maltmengde. Og da ligger det jo en fristelse der til å tøye grensene.
Det der med skillet mellom kvalitet ("godhet") og typeriktighet i bedømminga høres greit nok ut i teorien. Men jeg lurer jo på hvor enkelt det er å skille i praksis. Som norsklektor opplevde jeg noe av det samme. Når vi ga oppgaver, var alltid sjanger spesifisert, og det var en klar forventning om at sjangerkravene skulle oppfylles. Men så fikk du inn en glitrende god tekst som ikke var helt innafor. Hva da? Det opplevdes som et dilemma. "Du skriver som en gud, men dessverre kan du bare få en tre'er fordi du har skrevet et essay i stedet for en artikkel"? Det der hadde jeg litt vondt for å gjøre - og vi fikk etter hvert en forståelse for å åpne for å "forstå teksten på sine egne premisser". Men så var ikke det helt enkelt, heller - eller det hele kunne løses ved å gi instruksen "skriv en tekst... "
"Brygg et øl!" blir vel aldri konkurransetekst
. Så jeg skjønner ikke annet enn at dømming må være vanskelig. Kan typeriktighet graderes? Er det ikke sånn at alle øl som oppfyller typekriteriene må stilles likt? Jamil Zainasheff har argumentert for det, i alle fall. Det har jo noe med kvalitet å gjøre, det også, for feil/usmaker gir vel trekk i typeriktighet. En kølsch skal ikke smake brent gummi, f.eks., slik den siste jeg brygga, gjorde
. Da er det ikke en riktig kølsch.
Så hvis vi nå har godt brygga øl som er typeriktige, og det skal kåres en vinner; hva er det som avgjør? Blir ikke det da de siste 10 poengene, og dermed blir de temmelig viktige.
For ordens skyld; om dette skulle kunne leses som kritikk, er det ikke ment slik. Jeg har levd et langt yrkesliv som lektor, og har vært eksamenssensor i norsk i en stor del av det. Jeg har dømt hver eneste dag på jobben, og har aldri syntes det har vært enkelt. Så jeg er full av forståelse
.