Interessant. Jeg for min del henter gjerne ut en prøve fra gjæringsbøtte ved å lette på lokket og hente ut med pipette når jeg mistenker at FG er nådd. Det er minimalt med bevegelse i ølet, men det er klart at CO2-laget i denne operasjonen byttes ut med en blanding av CO2 og luft. Jeg har til dags dato ikke opplevd at denne praksisen gir oksyderte øl.
Det hører med til historien at jeg alltid flasker med naturlig karbonering, og det "spiser" vel også litt oksygen. Jeg stikker for øvrig om til flaskingskar med sukkerlake/vørter for flasking, og tror vel at det er den delen av prosessen som har størst fare for å tilføre oksygen på kald side.
Jeg driver og tester ut en mer forsiktig strategi nå, og om noen måneder kan jeg si om det gjør noen forskjell. Men ellers har jeg jo gjort akkurat som deg, og jeg har ikke oppfatta at jeg har hatt noe stort problem med oksidering. Ølet mitt blir dårlig til slutt, men et vellykka øl blir sjelden så gammelt at jeg må kaste noe av det. Jeg tror at når halvåret er passert, begynner de fleste å gå nedover. Det er jo stort sett snakk om øl med moderat styrke, som ikke i utgangspunktet er lagringsøl. Akkurat nå sitter jeg med en altbier fra desember i fjor, og den er oksidert; jeg kjenner det i lukta, men den smaker faktisk godt, så jeg slår ikke ut det jeg har i glasset. Så har jeg en kølsch fra februar, og den er helt på topp fremdeles; har aldri hatt bedre kølsch (Brygga med Lallemands Køln, forøvrig.). En pils fra omtrent samme tid er imidlertid ikke så god lenger - men det var den vel egentlig aldri, heller; det er en grunn til at den sto der. Det samme gjelder for et par flasker pils fra desember; de var direkte vonde nå. En dark mild som er fra begynnelsen av april er helt nydelig; den skal drikkes opp nå.
Oksygenet som havner i ølet, inngår raskt i reaksjoner med stoffer i ølet, men aktiv gjær er også uhyre effektiv når det gjelder å ta det opp. Men hva er "aktiv gjær"? Det er jo masse gjær i suspensjon i det ølet som står til modning. Sjøl om det ikke er aktivitet i gjærlåsen lenger, har ikke all gjæren gått i dvale, og jeg har tenkt at den vel tar seg av i det minste en del av det oksygenet som slippes til ved tørrhumling etter at FG er nådd.
Det varierer sikkert med gjærtypen, dvs. med hvor kjapp gjæren er til å flokkulere og gå til bunns. Fuller's' gjær er sikkert en versting. Og når gjæren bruker en evighet på å karbonere ølet, er den kanskje ikke så flink til å ta seg av oksygen som kommer til ved flasking, heller. Jeg forestiller meg at den sitter og gnir seg i øya og prøver å bli våken mens oksygenet herjer rundt den. Jeg tenker at for oss som brygger på denne måten, er det en grunn til å flaske så snart som mulig, så gjæren ikke er altfor langt inne i drømmeland når vi gjør det.
Men i sum: Jeg tror vi kommer ganske langt med å bare unngå plasking der vi kan. Og så er jeg spent på hvor mye holdbarheten forbedres når jeg nå både kjører lodo-opplegg og skjermer ølet helt mot oksygen under tapping. Jeg vil tro at svaret er "noe", men venter ingen revolusjon. En test kanskje den Vestkysten jeg tappa opp i går. Det er et øl som typisk blir bleikere i aromaen etter et par måneder. Det kan skyldes at det er en del krystallmalt der - og kanskje Columbus-humla, som skal innholder mye mangan, men likevel - eller kanskje nettopp derfor - burde det hjelpe å holde oksygenet unna.
