Relevant til pågående diskusjon, og siden jeg nå i helga gjorde mitt første brygg uten å bruke irish moss, av nysgjerrighet. Det kan hende jeg sparker i et vepsebol her.
Er det noen som har gjort noen vurderinger på hva som er strengt nødvendig av de kjemikalier vi blir fortalt at vi MÅ bruke? Jeg har alltid tilsatt gjærnæring og irish moss siste 10 minutter av kok, bare fordi jeg ble fortalt at jeg måtte gjøre det da jeg starta med brygging for 33 brygg siden. Jeg har aldri tenkt på eventuelle konsekvenser ved å ikke gjøre det. Det har bare vært en del av prosedyren uten at jeg har ofra det en tanke. Det er like automatisk og selvfølgelig som å fylle kjelen med vann.
Det får meg til å tenke på anekdoten i Garshols gårdsbryggebok om han som skjærte av skalkene på skinkesteika og la de oppå toppen, fordi mora hadde lært han å lage skinkesteik på den måten. Han funderte en dag på hvorfor det ble gjort på denne måten, og spurte mora hvorfor hun gjorde det, og hun gjorde det fordi mora hennes igjen hadde lært henne å gjøre det. Hun var fortsatt i live, så han spurte henne også, og hun fortalte at hun starta med det fordi steikeovnen de hadde på den tiden var så smal at hun gjorde det for å få plass.
Kan det være at enkelte kjemikalier kan sløyfes nå som vi "vet bedre", les: har mer optimale forhold? Vi fillerister vørteren, tilsetter rent oksygen, tilsetter mer gjær enn før (noen har kanskje gjort dette noen år allerede), lager optimale gjæringsforhold med modifiserte kjøleskap og cold crasher.
La oss ta irish moss først: Kan det være at cold crashing gjør dette overflødig? Eller hva med whirlpooling ved overføring? Fermentasaurus/Fermzilla og andre gjærtanker man kan tappe ferdig gjæret øl fra toppen? Tilsvarende, corneliusfat med flytende stigrør som henter fra toppen?
Så gjærnæring: Hvis vi gjør en eller flere av disse: tilsetter så mye som 4 pakker lagergjær, rehydrerer tørrgjær (eventuelt lager starter av fersk gjær), sørger for mye plasking ved tapping fra kjele til gjæringskar, tilsetter rent oksygen, rister gjæringskaret og setter det i et gjæringsskap for optimal temperatur - har det så ekstremt mye å si med et par gram pulver da?
Kanskje det er noen av kjemikaliene som brukes av profesjonelle bryggerier, da de må optimalisere og forenkle prosesser, for raskere omsetning av varer med minst mulig bruk av råvarer?
Jeg spør da det er interessant å tenke på. Det har hvertfall ingenting med økonomi å gjøre. En knivsodd eller to med gjærnæring og noen gram irish moss fører vel til omtrent 5-10 kroner ekstra utgift på et 25 liters brygg.
Som et apropos, det er flere slike ting som er interessante å tenke på. Har dere for eksempel tenkt på hvorfor alt utstyr til vårt marked er tilpasset 25 liter (eller inkrementer av dette) vørter til gjæring? I land rundt oss (USA hvertfall, men kanskje Australia også?) oppgis de fleste oppskrifter til 5 gallon ferdig øl, antageligvis fordi det er det som går i et corneliusfat, og en 6,5 gallon carboy er perfekt størrelse til dette. Hva som kom først av 19l corneliusfat og 6,5 gallon carboy er jo også et interessant "høna eller egget"-emne. Jeg har blitt så fastkjørt i 25-liters tankegangen at det føles dust å skulle brygge kun 19 liter ferdig øl når jeg fint kunne fått 23-24 liter med samme arbeidsmengde på bryggedagen. Men 19-og-litt liter er også litt tungvint å skulle forholde seg til på tappe-dagen. (Jaja, jeg vet at det er kjekt å ha noen flasker å dele ut, men det er ikke poenget mitt).
