90% av stivelsen er lagret i store korn. Ved 65 grader, eller litt over, har du løst opp disse, slik at denne delen av stivelsen er tilgjengelig for enzymene. Etter en time på 65 grader er nok andelen gjærbart sukker høy. Men de resterende 10% av stivelsen er lagret som små korn som ikke løses opp før du passerer 70 grader. Det er neppe noe særlig beta-amylase igjen etter timen på 65 grader, og den denatureres dessuten svært raskt ved 70 grader, så den stivelsen som konverteres på dette trinnet, ender stort sett som dekstriner.
Dekstriner bidrar med lite eller ingenting til ølet. De gir hverken smak eller munnfølelse, og er ikke gjærbart - med mindre du bruker enzymer som bryter dem ned, eller gjær som produserer slike enzymer ("diastsaticus-typer"). Den eneste effekten de har, er å gi høyere OG og FG, så begrepet til Steinar - "pyntepoeng" - er treffende.
Av samme grunn er det forøvrig nokså meningsløst å bruke dekstrinmalt (Carapils) for å tilføre dekstriner. Det bygger på en gammel myte om at dekstriner bygger munnfølelse.
Du får nok ikke veldig mye økning i OG og FG, heller. Skal du få løst opp all stivelsen, må du nemlig opp i 94 grader. (Dette gjelder for bygg.)